tirsdag 22. september 2009

Må opphavsretten vike for ytringsfriheten?

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

I Danmark har rettstvisten mellom Forsvarsminsiteriet og forlaget/forfatteren som vil gi ut boken om forfatterens opplevelser som jegersoldat i Afghanistan, skapt debatt og reist spørsmåle om flere temaer (se for eksempel Politikens dekning av saken). Alle har en side til ytringsfriheten. At avisen Politiken valgte å trykke hele boken som bilag til avisen, mens Forsvarsminsiteriet hadde bedt domstolene om å forby forlag/forfatter å utgi boken, ble av avisen begrunnet i hensynet til informasjonsfriheten og befolkningens krav på å få innsyn i hva "deres gutter" egentlig gjør og opplever i den krigen som Danmark deltar i.

At Politikens sjefredaktør dermed utsetter seg for mulig straffeforfølgelse for brudd på strafferegler omkring rikets sikkerhet m v, reiser i seg selv et betydelig og interessant spørsmål om forholdet mellom statens behov for å holde visse opplysninger hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet og borgernes krav på å få relevant informasjon om forholdene ved sine soldaters operasjoner i en kontroversiell krig. Jeg lar likevel det temaet ligge i denne omgang.

Et annet spørsmål som reises er hvorledes Politikens trykking av innholdet i boken står seg i forhold til forfatterens og forlagets opphavsrettigheter. Det er nemlig slik at opphavsrettslovgivningen - i Norge og Danmark, som i resten av Europa iallfall - som hovedregel krever samtykke fra opphavspersonen dersom andre skal gjøre, i dette tilfellet, innholdet i en bok tilgjengelig for allmenheten. Et typisk unntak fra dette er den såkalte "frie sitatrett" som blant annet innebærer at andre fritt kan sitere fra en bok i debattsammenheng. Sitatretten forutsetter imidlertid at den boken det siteres fra allerede er offentliggjort med opphavspersonens samtykke. I Norge følger dette av åndsverkloven § 22. (Og uansett hjemler ikke sitatretten å gjøre en hel bok tilgjengelig for allmenheten, uten opphavspersonens samtykke).

Eller er det likevel ikke ubetinget slik at man ikke kan sitere fra ikke-offentliggjorte bøker, dokumenter og lignende? Kan det tenkes at ytringsfriheten i noen tilfeller innebærer en rett til også å sitere fra ikke-offentliggjorte dokumenter, mot opphavspersonens vilje eller endog protester?

Flere av oss som driver med disse rettsområdene til daglig, samt en rekke universitetsjurister, har diskutert om ikke visse sider ved opphavsrettslovgivningen må settes til side av hensyn til ytringsfriheten - noen autoritative rettsavgjørelser kan ikke sies å foreligge omkring dette. I den danske avisen Informationen i dag tas spørsmålet opp generelt, på bakgrunn av den aktuelle saken i Politiken. I Informationens artikkel er det universitetsjuristen Morten Rosenmeier som tar til ordet for at opphavsrettslovgivningen ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for ytringsfriheten. Dette er jeg enig med ham i - og dette kan anføres i forhold til flere deler av opphavsrettslovgivningen.

Jeg holder meg her til spørsmålet om å sitere fra ikke-offentliggjorte skrifter (enten det er ikke-utgitte bøker, interne notater fra forvaltning eller næringsliv eller andre typer dokumenter). Ifølge opphavsrettslovgivningen er svaret altså absolutt: nei! Før et åndsverk er offentligjort med opphavspersonens samtykke, eksisterer det ingen sitatrett.

Ofte vil dette være uproblematisk, fordi eventuelle allmenn interessant informasjon som dokumentet måtte innholdet, fritt vil kunne gjengis ved referat. Informasjonen som sådan beskyttes ikke av opphavsretten - den beskytter bare den konkrete formen informajsjonen er nedfelt i fra forfatterens side. Men andre ganger er det slik at verken forfatteren av innholdet eller andre som kjenner innholdet overhodet vil vedkjenne seg informasjonens eksistens, eventuelt at de påstår at det står noe helt annet i et dokument enn hva som er tilfellet eller at de bestrider en utenforståendes tolkning av innholdet.

Dette er ikke en uvanlig situasjon for journalister å oppleve i arbeidet med kritisk journalistikk: En industribedrift som anklages for å ha sluppet et skadelig produkt på markedet, nekter for at de kjente til de skadelige egenskapene på forhånd. En hemmelig, intern rapport viser imidlertid noe helt annet. En journalist får tak i rapporten og konfronterer bedriftsledelsen med dette. Skal bedriften da fortsatt kunne benekte forholdet, og med opphavsrettslovgivningen i hånden nekte journalisten å avsløre dem, ved å vise til at dokumentet ikke er offentliggjort, og at det derfor ikke er lovlig å publsiere det eller sitere fra det?

Som advokat for pressen har jeg opplevd mange slike varianter. Jeg har deriblant opplevd at en advokat som hadde forfattet en avtale mellom to parter, forsøkte å hindre at journalistene la avtalen ut på nettet, under henvisning til opphavsrett og at dokumentet ikke var offentliggjort. Avtalen dokumenterte eksistensen av en klausul som partene hadde nektet for eksistensen av. Dokumentet ble publisert på mediets nettsider, og saken ble ikke forfulgt av advokaten.

I pressen publiseres det regelmessig sitater fra ikke-offentligjorte dokumenter, ikke minst i kritiske sammenhenger hvor den som har forfattet og/eller "eier" dokumentet overhodet ikke er interessert i at dets innhold blir kjent. Det er i ofte en helt nødvendig forutsetning for å kunne dokumentere virkeligheten. Som regel går dette upåaktet hen med hensyn til de opphavsrettslige sidene, men poenget er at med dagens europeiske opphavsrettslovgivning ville man med lovens ordlyd i hånden kunne nekte pressen i å dokumentere på den måten, eventuelt kreve erstatning for opphavsrettskrenkelse i ettertid - med mindre opphavsrettslovgivningen settes til side av domstolene, under henvisning til ytringsfriheten. Det har skjedd flere ganger i forhold til annen lovgivning som isolert sett begrenser ytringsfriheten, og jeg er overbevist om at norske domstoler vil gjøre det samme i forhold til opphavsrettslovgivningen, dersom hensynet til ytringsfriheten tilsier det i en konkret sak.

Ytringsfrihetskommisjonen tok deler av disse problemene opp i sin utredning i 1999 (NOU 1999:27), i et eget avsnitt 6.2.4.3 om forholdet mellom ytringsfriheten og opphavsretten. Der slo kommisjonen fast at også eventuelle begrensinger i ytringsfriheten som ble begrunnet i opphavsrett, måtte tilfredsstille de kriteriene for inngrep i ytringsfriheten som gjelder generelt. Kommisjonen viste til at det tradisjonelt innenfor opphavsretten ikke hadde vært vanlig å trekke inn forholdet til ytringsfriheten. men Kommisjonen forutsatte at det med vedtagelse av den nye Grunnloven § 100 ville bli lagt noe større vekt på ytringsfriheten i møte med opphavsretten.

Det er likevel et problem når europeisk opphavsrettslovgivning på et så viktig punkt som sitatretten, tvinger domstolene til å måtte trosse lovens klare ordlyd for å kunne ivareta ytringsfriheten i konkrete saker.

Dette bør løses av lovgiver, ved at det lages en mer fleksibel sitatrettregel - for eksempel ved å sløyfe kravet om at et verk må være offentliggjort før det oppstår sitatrett i tilfeller hvor sitering har "allmenn interesse". Problemet er at dette ikke er et rent nasjonalt anliggende. Opphavsretten reguleres overordnet av internasjonale konvensjoner og EU-direktiver - også på dette punktet. Men det er ikke bare på dette punktet opphavsrettslovgivningen kunne ha godt av en revisjon i forhold til ytringsfriheten. Som påpekt av Morten Rosenheimer i ovenevnte artikkel i Informationen, bør opphavsrettslovgivningen undegis en revisjon på flere punkter. Dette bør derfor tas opp på i det minste et europeisk plan. Pressens organisasjoner burde være blant de som tok til orde for dette - selv om pressen selv lager opphavsrettsbeskyttet stoff. Informasjonsfriheten bør være i førersetet.

tirsdag 8. september 2009

Valg '09 - finnes det partier igjen som egentlig respekterer rettsstaten og menneskerettighetene ?

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

Som jurist og advokat har jeg avlagt ed som - med noen flere ord - i bunn og grunn innebærer at jeg som sådan skal fremme rett og hindre urett. En forutsetning for å avlegge en slik ed fra min side, er at det samfunnet jeg virker i, er en demokratisk rettsstat. Denne forutsetningen består av mange elementer, blant annet at det finnes grenser for hvilke inngrep statsmyndighetene kan gjøre i borgerens ytringsfrihet og privatsfære, samt at alle borgere er like for loven og at ingen kan straffes eller sperres inne uten lov og dom.

Når jeg følger med på utviklingen i norske politiske partiers holdninger de senere årene, og ikke minst nå under valgkampen, hvor flere av dem tenderer til å overby hverandre på populistiske punkter, lurer jeg på om det ikke er på tide at også våre folkevalgte og de som pekes ut til å regjere blir bedt om å avlegge tilsvarende ed. Det er i alle fall forsvinnede få partier igjen som ser ut til å respektere rettstatens prinsipper fullt ut. Tvert om ser det ut til at de fleste partier i dag, har et ganske pragmatisk forhold til slike prinsipper - de respekteres omtrent "så langt de passer".

Selv en liten, overfladisk runde blant partienes utspill/handlinger de senere år, kan illustrere dette.

Hvis vi begynner med dagens regjeringspartier - som regjeringskollegium - kan nevnes eksempler som forsøk på gjenopplivning av blasfemiforbudet, vegringen mot å respektere politisk ytringsfrihet etter Menneskerettsdomstolens dom mot Norge i saken om politisk tv-reklame, samt manglende stillingtagen til den masseovervåkningen av norske borgere som EUs Datalagringsdirektiv og den svenske FRA-loven innebærer.

Partiet Frp holdninger i deler av sin innvandrings-/asylpolitikk (med innføring av "interneringsleire" m v) er åpenbart i strid med menneskerettighetene. Likeså utspill som å holde Kekar i forvaring inntil han sendes ut av landet - uavhengig av hva domstoler og menneskerettslovgivning sier. Frp-politikere har generelt vist at de er villige til å sette grunnleggende menneskerettigheter til side, hvis rettighetene ikke passer deres politiske syn på et bestemt felt eller i en konkret sak.

Nylig har vi sett at to av toppene i Oslo-AP, Rune Gerhardsen og Jan Bøhler, har kommet med utspill som - slik de er sitert og referert, se Kaja Storviks kommentar i Dagsavisen i dag - i praksis sammenfaller med Frps forslag om internering av asylsøkere, som skjærer folkegrupper over én kam og som nærmest anvender en kriminell skyldpresumsjon overfor asylssøkere uten identitespapirer. Utspill som regjeringen ikke tar avstand fra, men langt på vei stiller seg bak i følge Dagbladet i dag. Med dette er det altså ikke langt mellom Frp og AP når det gjelder å tilfredsstille de styggeste holdningene blant "folk flest" - på bekostning av enhver respekt for grunnleggende rettsstatsprinsipper. Nasjonalsosialisme blir et nærliggende begrep på en slik forening mellom Frp og AP.

Og om det er representativt for SVs syn, vites ikke, men SVs Stein Ørnhøi har også kastet seg på xenofobbølgen hvor hele grupper/nasjonaliteter skjæres over én kam som kriminelle og/eller som snyltere på vår velferdsstat, i et innlegg i Dagsavisen sist helg. En glimrende kommentar til Ørnhøis utspill og til dets rettsstatlige og menneskerettslige implikasjonener er skrevet av Knut Johannessen på hans blogg Voxpopulinor.

Så har vi SP. Som nisjeparti som først og fremst er opptatt av distriksinteresser samt proteksjonisme og selvråderett på vegne av norsk primærnæring, overskygger dette - i hvert fall for meg - partiets egentlige holdninger til de store spørsmålene om rettsstaten og menneskerettighetene. Men som regjeringsparti, er det et faktum at det er SPs Liv Signe Navarsete som samfredselsstatsråd som har hatt ansvaret blant annet for regjeringens (ikke-)håndtering av blant annet de spørsmål som Datalagringsdirektivet og FRA-loven reiser.

Krf kan mene hva de vil generelt om rettstat og menneskerettigheter, men når partiet svikter fullstendig hva angår religionsfrihet (jf opprettholdelse av statskirke, håndteringen av kristendommens plass i skoleundervisningen m v), kan partiet ikke gis godkjentstempel i forhold til respekt for menneskerettighetene.

Av de teoretisk aktuelle regjeringspartiene for øvrig står H og V igjen. Begge partiers ideologi er tradisjonelt tuftet på tanken om den liberale rettsstat, hvor individets grunnleggende rettigheter skal stå sterkt overfor staten og det rådende flertallet. Men har for eksempel ikke hindret H fra å i stor grad ha støttet og stemt for de senere tids utvidelser av politiets adgang til å bruke diverse former for overvåkning/kommunikasjonskontroll i kriminalitetsbekjempelsen. V har nok renest mel i posen når det kommer til å faktisk følge opp i spørsmål om rettsstat og menneskerettigheter, selv om det var under daværende justisminister, Vs Odd Einar Dørum at gjeldende regler om blant annet romavlytting, herunder i avvergende/forebyggende øyemed, ble innført i 2005. Regler som Metodekontrollutvalget i sin nylig avgitte utredning har funnet delvis å være i strid med Grunnloven § 102 (om forbud mot "Hus-Inkvisitioner"). V har for øvrig vært det prinsipielt klareste partiet i sin motstand mot for eksempel både Datalagringsdirektivet og FRA-loven.

Alt i alt er det både skremmende og trist at konklusjonen er at man som velger egentlig har svært få partier å velge mellom i dag, hvis opprettholdelse av rettsstaten og reell respekt for menneskerettslig individvern er et viktig tema. Alle andre spørsmål som opptar oss som velgere blir illusoriske dersom vi aksepterer at rettsstatsprinsipper og grunnleggende individvern er størrelser som vi kan "handle" med når det passer oss - hvilket altså mange av partiene på begge sider av det såkalte borgerlige-sosialistiske skillet har vist at de er villige til å gjøre, hvis det tjener visse særinteresser eller det kan sanke stemmer blant "folk flest".

Det burde jo ikke være et partipolitisk spørsmål i det hele tatt - en prinsippfast holdning - også i praksis - til disse spørsmålene må kunne forventes å ligge i bunn av all politikk. Når det åpenbart ikke gjør det, har samfunnet vårt et alvorlig problem. Problemet blir ikke mindre av at våre to største partier, Frp og AP, kanskje er de partiene som i størst grad har vist seg villige til å legge rettstatsprinsipper og individvern til side, når målet er viktigere enn middelet.

Godt Valg kan det pr definisjon ikke bli i dette perspektivet, dessverre.