Pressens kildevern utvides i ny dom fra Menneskerettsdomstolen

(NB! Bloggen er flyttet. KLIKK HER)

I en fersk dom av 10.12.09 fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) mot Storbritannia (Financial Times and others v. The United Kingdom), bekreftes ytterligere at pressens kildevern er en sentral del av ytringsfriheten, slik denne er beskyttet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)  artikkel 10.

Dommen er særlig interessant fordi den utvider kildevernet også til å gjelde pålegg fra domstoler om å utlevere dokumenter som ikke nødvendigvis direkte avslører kildens identitet, dersom formålet med utleveringspålegget helt eller delvis likevel er å eventuelt kunne spore opp hvem kilden er.

Dette er særlig interessant for norsk rett, ettersom det i norsk rett er antatt at kildevernet kun gjelder der hvor redaktører/journalister bes om å oppgi identiteten på en anonym kilde, eventuelt gi opplysninger som mer eller mindre direkte avslører anonyme kilders identitet, jf henholdsvis straffeprosessloven § 125 og tvisteloven § 22-11. Nedenfor gis derfor en kort oppsummering av de sentrale elementene i dommen i forhold til dette poenget. (Dommen inneholder også andre interessante poenger, blant annet om at det ikke har vesentlig betydning at kildens motiver eventuelt har vært uhederlige, men dette behandler jeg ikke her).

At kildevernet - journalisters rett til ikke å avsløre sine kilders identitet - er beskyttet som en del av ytringsfriheten etter EMK artikkel 10, ble slått fast av EMD allerede i 1996 i saken Goodwin v. The United Kingdom. I Goodwin-saken dreide det seg om et domstolspålegg om å utlevere notater som ville avsløre identiteten til vedkommende journalists kilde, hvilket også var begrunnelsen for pålegget. Vedkommende kilde hadde gitt journalisten informasjon om et selskaps finansielle problemer, informasjon som stammet fra bedtriftsinterne, konfidensielle dokumenter om virksomhetens finansielle strategier. Pålegget om å utlevere dokumenter og avsløre kilden var begrunnet i vedkommende bedrifts rettmessige behov for å identifisere kilden til lekkasjen, slik at videre lekkasjer kunne hindres, og slik at kilden eventuelt kunne rettsforfølges for dokumenttyveri og/eller brudd på konfidensialitetsavtaler. I den saken var ikke disse hensynene tungtveiende nok til å akseptere et slikt inngrep i ytringsfriheten.

I den ferske dommen i Financial Times-saken, hadde blant andre Financial Times via en kilde (som også for avisen var anonym) mottatt kopier av fortrolige bedriftsdokumenter som viste at et stort, belgisk bryggerikonsern vurderte oppkjøp av en sør-afrikansk konkurrent, og som antydet hvilken aksjepris som burde legges til grunn. Konkret dreide det seg om dokumenter fra en presentasjon som det belgiske bryggeriets finansielle rådgivere (Goldman Sachs og Lazard) hadde holdt for bryggeriets ledelse. Financial Times, og senere også andre medier, publiserte deretter artikler hvor det ble vist til at dokumenter avisen var i besittelse av, avslørte at det belgiske bryggeriet planla oppkjøp av konkurrenten til den pris pr aksje som fremgikk av dokumentene. Det fremgår av dommen at disse lekkasjene forårsaket store endringer i aksjeverdien på de angjeldende selskapene, på de respektive børsene. Lekksjene var altså alvorlige, ikke bare for bedriftene, men også for selve akjsemarkedene. Det fremgår også at bryggeriet mente at dokumentene var manipulerte, fordi aksjeprisene avisene refererte til, ikke stemte med prisene angitt i originaldokumentene. Det belgiske bryggeriet anmeldte forholdet straffeprosessuelt i Belgia, for å få straffet den ukjente kilden. I England gikk bryggeriet til sak mot blant andre Financial Times, med krav om at avisen ble pålagt å utlevere dokumentene - blant annet for å se om de var "ekte", men også for om mulig å kunne nærme seg svaret på hvem kilden kunne være. Bryggeriet fikk medhold i britiske domstoler. Avisen ble pålagt å utlevere alle dokumenter som var mottatt av den anonyme kilden. Pålegget ble ikke etterkommet, men avisen klaget til EMD over utleveringspålegget, da den mente at det krenket ytringsfriheten etter EMK artikkel 10.

Etter at EMD hadde slått fast det selvfølgelige; at et domstolspålegg om å levere ut dokumenter som avisen hadde mottatt som ledd i journalistisk arbeid innebar et inngrep i ytringsfriheten som for å kunne godtas etter artikkel 10, måtte tilfredsstille inngrepsvilkårene, minnet den med henvisning til blant annet Goodwin-saken om at slike utleveringspålegg krevet en særlig god begrunnelse. EMD uttalte i den forbindelse følgende i dommens avsnitt 63:

"In the case of disclosure orders, the Court notes that they have a detrimental impact not only on the source in question, whose identity may be revealed, but also on the newspaper against which the order is directed, whose reputation may be negatively affected in the eyes of future potential sources by the disclosure, and on the members of the public, who have an interest in receiving information imparted through anonymous sources and who are also potential sources themselves."


Med dette får EMD frem at det ikke bare er spørsmål om det vil virke skadelig på ytringsfriheten i den konkrete saken å akseptere et utleveringspålegg, men om hvilke skader slike pålegg kan påføre informasjonsfriheten generelt, ved at den generelle tilliten til at kildevernet vil respekteres, svekkes. Enhver trussel mot kildevernet er i dette perspektivet uheldig. Dette samsvarer med hva EMD la til grunn i den nevnte Goodwin-saken.

Forholdene og hensynene som begrunnet utleveringspålegget i Financial Times-saken lignet også for øvrig mye på hva som var tilfelle i Goodwin-saken. Forskjellen på de to sakene var som nevnt at i Financial Times-saken, var det ikke snakk om utlevering av dokumenter som direkte ville avsløre kildens identitet, men som eventuelt ville kunne bidra til at kilden lettere kunne spores. EMD tilla ikke denne forskjellen noen avgjørende vekt, men uttalte derimot følgende i dommens avsnitt 70:

"While, unlike the applicant in the Goodwin case, the applicants in the present case were not required to disclose documents which would directly result in the identification of the source but only to disclose documents which might, upon examination, lead to such identification, the Court does not consider this distinction to be crucial. In this regard, the Court emphasises that a chilling effect will arise wherever journalists are seen to assist in the identification of anonymous sources. In the present case, it was sufficient that information or assistance was required under the disclosure order for the purpose of identifying X."


Med dette synes altså EMD å ha strukket hensynet til kildevernet så langt at ethvert pålegg til pressen om å utlevere/gi informasjon som kan ses som bistand til å spore opp dens kilder, anses som et angrep på kildevernet og dermed på den alminnelige informasjonsfriheten, jf den "chilling effekt" EMD viser til. Dette vil også norsk rett og norske domstoler måtte forholde seg til heretter, og etter min mening innebærer det en klar utvidelse av kildevernet slik det har vært forstått i Norge.

Valg '09 - finnes det partier igjen som egentlig respekterer rettsstaten og menneskerettighetene ?

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

Som jurist og advokat har jeg avlagt ed som - med noen flere ord - i bunn og grunn innebærer at jeg som sådan skal fremme rett og hindre urett. En forutsetning for å avlegge en slik ed fra min side, er at det samfunnet jeg virker i, er en demokratisk rettsstat. Denne forutsetningen består av mange elementer, blant annet at det finnes grenser for hvilke inngrep statsmyndighetene kan gjøre i borgerens ytringsfrihet og privatsfære, samt at alle borgere er like for loven og at ingen kan straffes eller sperres inne uten lov og dom.

Når jeg følger med på utviklingen i norske politiske partiers holdninger de senere årene, og ikke minst nå under valgkampen, hvor flere av dem tenderer til å overby hverandre på populistiske punkter, lurer jeg på om det ikke er på tide at også våre folkevalgte og de som pekes ut til å regjere blir bedt om å avlegge tilsvarende ed. Det er i alle fall forsvinnede få partier igjen som ser ut til å respektere rettstatens prinsipper fullt ut. Tvert om ser det ut til at de fleste partier i dag, har et ganske pragmatisk forhold til slike prinsipper - de respekteres omtrent "så langt de passer".

Selv en liten, overfladisk runde blant partienes utspill/handlinger de senere år, kan illustrere dette.

Hvis vi begynner med dagens regjeringspartier - som regjeringskollegium - kan nevnes eksempler som forsøk på gjenopplivning av blasfemiforbudet, vegringen mot å respektere politisk ytringsfrihet etter Menneskerettsdomstolens dom mot Norge i saken om politisk tv-reklame, samt manglende stillingtagen til den masseovervåkningen av norske borgere som EUs Datalagringsdirektiv og den svenske FRA-loven innebærer.

Partiet Frp holdninger i deler av sin innvandrings-/asylpolitikk (med innføring av "interneringsleire" m v) er åpenbart i strid med menneskerettighetene. Likeså utspill som å holde Kekar i forvaring inntil han sendes ut av landet - uavhengig av hva domstoler og menneskerettslovgivning sier. Frp-politikere har generelt vist at de er villige til å sette grunnleggende menneskerettigheter til side, hvis rettighetene ikke passer deres politiske syn på et bestemt felt eller i en konkret sak.

Nylig har vi sett at to av toppene i Oslo-AP, Rune Gerhardsen og Jan Bøhler, har kommet med utspill som - slik de er sitert og referert, se Kaja Storviks kommentar i Dagsavisen i dag - i praksis sammenfaller med Frps forslag om internering av asylsøkere, som skjærer folkegrupper over én kam og som nærmest anvender en kriminell skyldpresumsjon overfor asylssøkere uten identitespapirer. Utspill som regjeringen ikke tar avstand fra, men langt på vei stiller seg bak i følge Dagbladet i dag. Med dette er det altså ikke langt mellom Frp og AP når det gjelder å tilfredsstille de styggeste holdningene blant "folk flest" - på bekostning av enhver respekt for grunnleggende rettsstatsprinsipper. Nasjonalsosialisme blir et nærliggende begrep på en slik forening mellom Frp og AP.

Og om det er representativt for SVs syn, vites ikke, men SVs Stein Ørnhøi har også kastet seg på xenofobbølgen hvor hele grupper/nasjonaliteter skjæres over én kam som kriminelle og/eller som snyltere på vår velferdsstat, i et innlegg i Dagsavisen sist helg. En glimrende kommentar til Ørnhøis utspill og til dets rettsstatlige og menneskerettslige implikasjonener er skrevet av Knut Johannessen på hans blogg Voxpopulinor.

Så har vi SP. Som nisjeparti som først og fremst er opptatt av distriksinteresser samt proteksjonisme og selvråderett på vegne av norsk primærnæring, overskygger dette - i hvert fall for meg - partiets egentlige holdninger til de store spørsmålene om rettsstaten og menneskerettighetene. Men som regjeringsparti, er det et faktum at det er SPs Liv Signe Navarsete som samfredselsstatsråd som har hatt ansvaret blant annet for regjeringens (ikke-)håndtering av blant annet de spørsmål som Datalagringsdirektivet og FRA-loven reiser.

Krf kan mene hva de vil generelt om rettstat og menneskerettigheter, men når partiet svikter fullstendig hva angår religionsfrihet (jf opprettholdelse av statskirke, håndteringen av kristendommens plass i skoleundervisningen m v), kan partiet ikke gis godkjentstempel i forhold til respekt for menneskerettighetene.

Av de teoretisk aktuelle regjeringspartiene for øvrig står H og V igjen. Begge partiers ideologi er tradisjonelt tuftet på tanken om den liberale rettsstat, hvor individets grunnleggende rettigheter skal stå sterkt overfor staten og det rådende flertallet. Men har for eksempel ikke hindret H fra å i stor grad ha støttet og stemt for de senere tids utvidelser av politiets adgang til å bruke diverse former for overvåkning/kommunikasjonskontroll i kriminalitetsbekjempelsen. V har nok renest mel i posen når det kommer til å faktisk følge opp i spørsmål om rettsstat og menneskerettigheter, selv om det var under daværende justisminister, Vs Odd Einar Dørum at gjeldende regler om blant annet romavlytting, herunder i avvergende/forebyggende øyemed, ble innført i 2005. Regler som Metodekontrollutvalget i sin nylig avgitte utredning har funnet delvis å være i strid med Grunnloven § 102 (om forbud mot "Hus-Inkvisitioner"). V har for øvrig vært det prinsipielt klareste partiet i sin motstand mot for eksempel både Datalagringsdirektivet og FRA-loven.

Alt i alt er det både skremmende og trist at konklusjonen er at man som velger egentlig har svært få partier å velge mellom i dag, hvis opprettholdelse av rettsstaten og reell respekt for menneskerettslig individvern er et viktig tema. Alle andre spørsmål som opptar oss som velgere blir illusoriske dersom vi aksepterer at rettsstatsprinsipper og grunnleggende individvern er størrelser som vi kan "handle" med når det passer oss - hvilket altså mange av partiene på begge sider av det såkalte borgerlige-sosialistiske skillet har vist at de er villige til å gjøre, hvis det tjener visse særinteresser eller det kan sanke stemmer blant "folk flest".

Det burde jo ikke være et partipolitisk spørsmål i det hele tatt - en prinsippfast holdning - også i praksis - til disse spørsmålene må kunne forventes å ligge i bunn av all politikk. Når det åpenbart ikke gjør det, har samfunnet vårt et alvorlig problem. Problemet blir ikke mindre av at våre to største partier, Frp og AP, kanskje er de partiene som i størst grad har vist seg villige til å legge rettstatsprinsipper og individvern til side, når målet er viktigere enn middelet.

Godt Valg kan det pr definisjon ikke bli i dette perspektivet, dessverre.