Regjeringen svarer på ICJ-Norges spørsmål angående FRA-loven

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

11. februar i år sendte Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling (ICJ-Norge) en såkalt intervensjonserklæring i klagesak mot Sverige til Menneskerettsdomstolen, på grunn av FRA-loven (se egen bloggpost fra mai, hvor lenker til dokumenter også er lagt inn). I den anledning sendte ICJ-Norge også brev til den norske Regjeringen, hvor blant annet følgende, tre spørsmål ble stilt:

1)Med bakgrunn i FRA-lovens dype inngripen i norske borgeres privatliv og rettssikkerhet: hva er regjeringens standpunkt til loven, og vil norske myndigheter ta opp saken i bilaterale samtaler med svenske myndigheter?
2)Er det aktuelt for regeringen å vurdere statsintervensjon i saken i medhold av EMK artikkel 36 nr 2 første alternativ?
3)Hva er Regjeringens syn på den totale overvåkningen av både formelle kommunikasjonsdata (jf Datalagringsdirektivet) og kommunikasjonens innhold (jf FRA-loven) som nå vil kunne finne sted?

Regjeringen har nå i brev av 15/6-09 (feiladressert, og derfor først mottatt helt nylig) fra Justisdepartementet fått svar. I sum svares følgende på de tre stilte spørsmålene:

1)Regjeringen har satt i gang "dialog" med svenske myndigheter.
2)Regjeringen vurderer ikke rettslig intervensjon i klagesaken mot Sverige.
3)Regjeringen viser også til endringsforslag som det svenske Forsvarsdepartementet fremmet i april, om styrket rett til informasjon til den som eventuelt har blitt overvåket.

ICJ-Norge vil nå vurdere å følge opp med nærmere spørsmål til Regjeringen, blant annet omkring hva "dialogen" med svenske myndigheter går ut på. ICJ-Norge kan heller ikke se at noen av endringene som er foreslått i FRA-loven, vil komme andre enn svenske borgere til gode.

Er Se&Hørs journalistikk en fare for ytringsfriheten?

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

Min advokatkollega John Chr. Elden har i en artikkel i tidsskriftet Minerva http://tinyurl.com/nfwc7w sammenlignet drap av kritiske journalister i Russland med Se&Hørs publisering av paparazzi-bilder av norske kjendiser. Han argumenterer for at begge fenomenene undergraver ytringsfriheten.

Dersom en journalist blir drept på grunn av sin yrkesutøvelse, av den eller de som ikke liker virksomheten, er det åpenbart et angrep på det frie ord. Kan et ukeblads bruk av ytringsfriheten virkelig undergrave den samme friheten? Ja, utvilsomt, vil jeg mene. Flere har ment at Eldens sammenligning er uproporsjonal, blant andre jusprofessor Jon Bing og generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold, se blant annet Dagbladet i dag(22.07.09) på side 38 og TV2s nettsider http://tinyurl.com/kom7sk .

Jeg er ikke enig i at Eldens sammenligning er uproporsjonal. Drap er selvfølgelig langt mer dramatisk, og trusselen om vold og/eller drap har også en mer umiddelbar sensurerende effekt på ytringfriheten. Men manglende respekt for den private sfære - enten fra myndigheter, pressen eller andre - vil over tid kunne gjøre like stor skade på ytringsfriheten, og på en nesten farligere måte, fordi virkningen er så subtil at den kan være vanskelig å få øye på før det er for sent.

Som Elden peker på i sin artikkel, var forholdet mellom den offentlige og den private sfære i ytringsfrihetssammenheng et tema som Ytringsfrihetskommisjonen viet mye plass til i sin utredning i 1999 (NOU 1999:27). Jeg tok også opp temaet ganske grundig i en juridisk fagartikkel "Pressefriheten og privatlivets fred - en oppsummering av rettstilstanden og en kritikk av Høyesteretts dom i Bryllupsfotosaken" i Lov og Rett nr 10 2008 s 596-610. Jeg siterer hva jeg skrev om det grunnleggende skillet mellom den private og den offentlige sfære, og den gjensidige avhengigheten mellom de to og dermed mellom ytringsfriheten og privatlivets fred som grunnpillarer i et liberalt demokrati:

I moderne, europeisk menneskerettighetstenkning, slik den kommer til uttrykk gjennom blant annet EMK, er vid ytringsfrihet/informasjonsfrihet i samfunnsdebatten en forutsetning for et fungerende demokrati. Likeledes forutsetter et fungerende demokrati at den enkelte borger har en beskyttet privat sfære, hvor det er mulig å utvikle seg som person og sosialt vesen, samfunnsdeltager, uten inngrep fra offentlige myndigheter og uten at det private offentliggjøres – man skal ikke ufrivillig måtte ”stå til ansvar” offentlig for det man foretar seg privat, med mindre det har offentlig interesse.
I forholdet mellom ytringsfriheten og privatlivets fred, opereres det i den sammenheng med et prinsipielt skille nettopp mellom den offentlige sfære – hvor meninger og informasjon om det som angår fellesskapet, samfunnet, utveksles – og den private sfære – hvor det som i utgangspunktet ikke angår samfunnet som sådant, foregår.
For ytringer som angår den offentlige sfære, er vernet sterkt – her er ytringsfriheten som sådan et samfunnsgode som krever beskyttelse for å sikre en opplyst samfunnsdebatt, hvor deltagerne ikke skal vegre seg fra å delta av frykt for rettslige sanksjoner. Det er blant annet et slikt synspunkt som begrunner at selv ”usanne” ærekrenkende beskyldninger i visse tilfeller kan aksepteres, når de offentliggjøres som ledd i samfunnsdebatten. De aksepteres i så fall ikke fordi samfunnet ønsker seg offentliggjøring av usanne beskyldninger som sådanne, men fordi samfunnet ønsker en prosess som leder til ”sannhet” – og den prosessen skjer nettopp gjennom den informasjonsutvekslingen som foregår i den offentlige sfære. Det er ytringsfriheten som prosess som krever beskyttelse.
Når det oppstår spørsmål om offentliggjøring av opplysninger om en enkeltpersons privatliv – uten at opplysningen har relevans i samfunnsdebatten – er det på tilsvarende vis, ikke bare den enkeltes privatliv som krever beskyttelse, men også selve den private sfære som felles samfunnsgode.

I et slikt perspektiv krenker den journalistikken som uten annen grunn enn "kikker"-motivet, publiserer private opplysninger/bilder om/av folk, vår felles private sfære, uavhengig av om 1,5 million lesere synes at bilder fra kjendisers privatliv er greit å publisere og underholdende å lese/se. Derfor bør vi alle, også i ren egeninteresse, reagere mot denne typen uthuling av den private sfæren, som til sist også undergraver ytringsfriheten.