tirsdag 15. desember 2009

Pressens kildevern utvides i ny dom fra Menneskerettsdomstolen

(NB! Bloggen er flyttet. KLIKK HER)

I en fersk dom av 10.12.09 fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) mot Storbritannia (Financial Times and others v. The United Kingdom), bekreftes ytterligere at pressens kildevern er en sentral del av ytringsfriheten, slik denne er beskyttet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)  artikkel 10.

Dommen er særlig interessant fordi den utvider kildevernet også til å gjelde pålegg fra domstoler om å utlevere dokumenter som ikke nødvendigvis direkte avslører kildens identitet, dersom formålet med utleveringspålegget helt eller delvis likevel er å eventuelt kunne spore opp hvem kilden er.

Dette er særlig interessant for norsk rett, ettersom det i norsk rett er antatt at kildevernet kun gjelder der hvor redaktører/journalister bes om å oppgi identiteten på en anonym kilde, eventuelt gi opplysninger som mer eller mindre direkte avslører anonyme kilders identitet, jf henholdsvis straffeprosessloven § 125 og tvisteloven § 22-11. Nedenfor gis derfor en kort oppsummering av de sentrale elementene i dommen i forhold til dette poenget. (Dommen inneholder også andre interessante poenger, blant annet om at det ikke har vesentlig betydning at kildens motiver eventuelt har vært uhederlige, men dette behandler jeg ikke her).

At kildevernet - journalisters rett til ikke å avsløre sine kilders identitet - er beskyttet som en del av ytringsfriheten etter EMK artikkel 10, ble slått fast av EMD allerede i 1996 i saken Goodwin v. The United Kingdom. I Goodwin-saken dreide det seg om et domstolspålegg om å utlevere notater som ville avsløre identiteten til vedkommende journalists kilde, hvilket også var begrunnelsen for pålegget. Vedkommende kilde hadde gitt journalisten informasjon om et selskaps finansielle problemer, informasjon som stammet fra bedtriftsinterne, konfidensielle dokumenter om virksomhetens finansielle strategier. Pålegget om å utlevere dokumenter og avsløre kilden var begrunnet i vedkommende bedrifts rettmessige behov for å identifisere kilden til lekkasjen, slik at videre lekkasjer kunne hindres, og slik at kilden eventuelt kunne rettsforfølges for dokumenttyveri og/eller brudd på konfidensialitetsavtaler. I den saken var ikke disse hensynene tungtveiende nok til å akseptere et slikt inngrep i ytringsfriheten.

I den ferske dommen i Financial Times-saken, hadde blant andre Financial Times via en kilde (som også for avisen var anonym) mottatt kopier av fortrolige bedriftsdokumenter som viste at et stort, belgisk bryggerikonsern vurderte oppkjøp av en sør-afrikansk konkurrent, og som antydet hvilken aksjepris som burde legges til grunn. Konkret dreide det seg om dokumenter fra en presentasjon som det belgiske bryggeriets finansielle rådgivere (Goldman Sachs og Lazard) hadde holdt for bryggeriets ledelse. Financial Times, og senere også andre medier, publiserte deretter artikler hvor det ble vist til at dokumenter avisen var i besittelse av, avslørte at det belgiske bryggeriet planla oppkjøp av konkurrenten til den pris pr aksje som fremgikk av dokumentene. Det fremgår av dommen at disse lekkasjene forårsaket store endringer i aksjeverdien på de angjeldende selskapene, på de respektive børsene. Lekksjene var altså alvorlige, ikke bare for bedriftene, men også for selve akjsemarkedene. Det fremgår også at bryggeriet mente at dokumentene var manipulerte, fordi aksjeprisene avisene refererte til, ikke stemte med prisene angitt i originaldokumentene. Det belgiske bryggeriet anmeldte forholdet straffeprosessuelt i Belgia, for å få straffet den ukjente kilden. I England gikk bryggeriet til sak mot blant andre Financial Times, med krav om at avisen ble pålagt å utlevere dokumentene - blant annet for å se om de var "ekte", men også for om mulig å kunne nærme seg svaret på hvem kilden kunne være. Bryggeriet fikk medhold i britiske domstoler. Avisen ble pålagt å utlevere alle dokumenter som var mottatt av den anonyme kilden. Pålegget ble ikke etterkommet, men avisen klaget til EMD over utleveringspålegget, da den mente at det krenket ytringsfriheten etter EMK artikkel 10.

Etter at EMD hadde slått fast det selvfølgelige; at et domstolspålegg om å levere ut dokumenter som avisen hadde mottatt som ledd i journalistisk arbeid innebar et inngrep i ytringsfriheten som for å kunne godtas etter artikkel 10, måtte tilfredsstille inngrepsvilkårene, minnet den med henvisning til blant annet Goodwin-saken om at slike utleveringspålegg krevet en særlig god begrunnelse. EMD uttalte i den forbindelse følgende i dommens avsnitt 63:

"In the case of disclosure orders, the Court notes that they have a detrimental impact not only on the source in question, whose identity may be revealed, but also on the newspaper against which the order is directed, whose reputation may be negatively affected in the eyes of future potential sources by the disclosure, and on the members of the public, who have an interest in receiving information imparted through anonymous sources and who are also potential sources themselves."


Med dette får EMD frem at det ikke bare er spørsmål om det vil virke skadelig på ytringsfriheten i den konkrete saken å akseptere et utleveringspålegg, men om hvilke skader slike pålegg kan påføre informasjonsfriheten generelt, ved at den generelle tilliten til at kildevernet vil respekteres, svekkes. Enhver trussel mot kildevernet er i dette perspektivet uheldig. Dette samsvarer med hva EMD la til grunn i den nevnte Goodwin-saken.

Forholdene og hensynene som begrunnet utleveringspålegget i Financial Times-saken lignet også for øvrig mye på hva som var tilfelle i Goodwin-saken. Forskjellen på de to sakene var som nevnt at i Financial Times-saken, var det ikke snakk om utlevering av dokumenter som direkte ville avsløre kildens identitet, men som eventuelt ville kunne bidra til at kilden lettere kunne spores. EMD tilla ikke denne forskjellen noen avgjørende vekt, men uttalte derimot følgende i dommens avsnitt 70:

"While, unlike the applicant in the Goodwin case, the applicants in the present case were not required to disclose documents which would directly result in the identification of the source but only to disclose documents which might, upon examination, lead to such identification, the Court does not consider this distinction to be crucial. In this regard, the Court emphasises that a chilling effect will arise wherever journalists are seen to assist in the identification of anonymous sources. In the present case, it was sufficient that information or assistance was required under the disclosure order for the purpose of identifying X."


Med dette synes altså EMD å ha strukket hensynet til kildevernet så langt at ethvert pålegg til pressen om å utlevere/gi informasjon som kan ses som bistand til å spore opp dens kilder, anses som et angrep på kildevernet og dermed på den alminnelige informasjonsfriheten, jf den "chilling effekt" EMD viser til. Dette vil også norsk rett og norske domstoler måtte forholde seg til heretter, og etter min mening innebærer det en klar utvidelse av kildevernet slik det har vært forstått i Norge.

fredag 11. desember 2009

Et lite tankekors for Ap med hensyn til å argumentere for Datalagringsdirektivet

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

En ting som gjentas til stadighet av tilhengere av Datalagringsdirektivet, først og fremst Arbeiderpartiets representanter samt politiet, er at direktivet langt på vei lovfester hva som allerede er praksis i dag. Dette er tilbakevist av flere, mange ganger. Jeg skal ikke gjenta alle poengene nå. De fleste er dekket godt nok i blant annet tidligere bloggposter her.

Det som imidlertid mange ikke er klar over er at vi faktisk har en generell lovbestemmelse som gir påtalemyndigheten adgang til å kreve tvungen datalagring; den finnes i straffeprosessloven § 215a:

"Påtalemyndigheten kan som ledd i etterforskning gi pålegg om sikring av elektronisk lagrede data som antas å ha betydning som bevis.

Pålegg om sikring av data i en sending som besittes av en tilbyder av tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste, kan bare gis dersom vilkårene i første ledd er oppfylt og det er grunn til å tro at det er begått en straffbar handling.

Den som har rådigheten over de data som omfattes av sikringspålegget, skal underrettes om pålegget. En mistenkt skal underrettes straks dataene er sikret og han får status som siktet i saken. For øvrig skal underretning gis straks dataene er sikret.

Sikringspålegget gjelder for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn nødvendig og høyst 90 dager om gangen. Dersom sikringspålegget gis etter anmodning fra fremmed stat, gjelder pålegget for minst 60 dager. § 197 tredje ledd, § 208 første og tredje ledd og § 216 i gjelder tilsvarende.

Den pålegget retter seg mot, skal etter begjæring utlevere de trafikkdata som er nødvendige for å spore hvor dataene som omfattes av sikringspålegget kom fra og hvor de eventuelt ble sendt til."

Det foreligger altså allerede adgang for staten v/påtalemyndigheten å kreve lagring av trafikkdata hos teleselskap eller andre, men ikke før det skjer som ledd i en konkret etterforskning. Videre kreves at 1) dataene som pålegges sikret/lagret antas å ha betydning som bevis og 2) at det er grunn til å tro at det er begått en straffbar handling. Et slikt sikringspålegg skal høyst gis for 90 dager av gangen.
 
Bestemmelsen ble innført i straffeprosessloven i 2005, som en del av Norges forpliktelser etter Europarådets Datakriminalitetskonvensjon - Convention on Cybercrime (2001). Europarådet forvalter som kjent også Menneskerettskonvensjonen (EMK). De forpliktelsene som Datakriminalitetskonvensjonen pålegger statene for å bekjempe datakriminalitet (herunder spredning av barnepornografi via internett), er spesielt utformet for å harmonisere med de rettssikkerhetsgarantiene og den beskyttelsen av personvern og ytringsfrihet som EMK foreskriver.  Nettopp derfor er plikten til å pålegge datalagring av personers trafikkdata, begrenset til å gjelde først når det foreligger konkret grunn i forhold til en konkret etterforskning. Og nettopp derfor er det også lagt inn begrensninger i hvor lenge et slikt datalagringspålegg kan gjelde. Fordi man har foretatt en proporsjonalitetsvurdering i forhold til personvernet og kommunikasjonsfriheten.
 
Selv i forbindelse med konkret etterforskning av straffbare forhold, har altså Europarådet i 2001 og den norske stat i 2005 ment at de vilkårene som fremgår av straffeprosessloven § 215a var så langt som det var forsvarlig å gå, med hensyn til tvungen lagring av borgerenes trafikkdata. Så langt, men ikke lenger, mente Europarådet og blant andre den norske stat at man burde og kunne gå i kriminalittetsbekjempelsens navn.
 
Det Ap og politiet nå prøver å argumentere for, når EUs Datalagringsdirektiv ønskes innført, er jo i realiteten utvidelse av straffeprosessloven § 215a, med hensyn til sikring/lagring av trafikkdata, hvor alle dagens vilkår: "som ledd i etterforskning", "antas å ha betydning som bevis", "grunn til å tro at det er begått en straffbar handling" - oppheves(!).
 
Nå vil man altså innføre et direktiv som gjennom lovpålegg krever at alles trafikkdata "sikres" og lagres i minst seks måneder - helt uavhengig av noen konkret etterforskning. 
 
Hvis det var nødvendig i 2005 med de vilkårene for pålegg om sikring/lagring som fremgår av dagens regel i straffeprosessloven § 215a, for at et slikt inngrep i personvernet og kommunikasjonsfriheten skulle anses som proporsjonalt, hvordan kan Ap og politiet i dag plutselig påstå at det er uproblematisk å innføre Datalagringsdirektivet?
 
Dette illustrerer etter min mening meget klart hvilket paradigmeskifte i rettstenkning man må akseptere, dersom Aps og politiets argumentasjon skal kunne tas på alvor. Det bør være et tankekors for alle politiske partier som var med på å vedta de reglene vi fikk i 2005.