Min advokatkollega John Chr. Elden har i en artikkel i tidsskriftet Minerva http://tinyurl.com/nfwc7w sammenlignet drap av kritiske journalister i Russland med Se&Hørs publisering av paparazzi-bilder av norske kjendiser. Han argumenterer for at begge fenomenene undergraver ytringsfriheten.
Dersom en journalist blir drept på grunn av sin yrkesutøvelse, av den eller de som ikke liker virksomheten, er det åpenbart et angrep på det frie ord. Kan et ukeblads bruk av ytringsfriheten virkelig undergrave den samme friheten? Ja, utvilsomt, vil jeg mene. Flere har ment at Eldens sammenligning er uproporsjonal, blant andre jusprofessor Jon Bing og generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold, se blant annet Dagbladet i dag(22.07.09) på side 38 og TV2s nettsider http://tinyurl.com/kom7sk .
Jeg er ikke enig i at Eldens sammenligning er uproporsjonal. Drap er selvfølgelig langt mer dramatisk, og trusselen om vold og/eller drap har også en mer umiddelbar sensurerende effekt på ytringfriheten. Men manglende respekt for den private sfære - enten fra myndigheter, pressen eller andre - vil over tid kunne gjøre like stor skade på ytringsfriheten, og på en nesten farligere måte, fordi virkningen er så subtil at den kan være vanskelig å få øye på før det er for sent.
Som Elden peker på i sin artikkel, var forholdet mellom den offentlige og den private sfære i ytringsfrihetssammenheng et tema som Ytringsfrihetskommisjonen viet mye plass til i sin utredning i 1999 (NOU 1999:27). Jeg tok også opp temaet ganske grundig i en juridisk fagartikkel "Pressefriheten og privatlivets fred - en oppsummering av rettstilstanden og en kritikk av Høyesteretts dom i Bryllupsfotosaken" i Lov og Rett nr 10 2008 s 596-610. Jeg siterer hva jeg skrev om det grunnleggende skillet mellom den private og den offentlige sfære, og den gjensidige avhengigheten mellom de to og dermed mellom ytringsfriheten og privatlivets fred som grunnpillarer i et liberalt demokrati:
I moderne, europeisk menneskerettighetstenkning, slik den kommer til uttrykk gjennom blant annet EMK, er vid ytringsfrihet/informasjonsfrihet i samfunnsdebatten en forutsetning for et fungerende demokrati. Likeledes forutsetter et fungerende demokrati at den enkelte borger har en beskyttet privat sfære, hvor det er mulig å utvikle seg som person og sosialt vesen, samfunnsdeltager, uten inngrep fra offentlige myndigheter og uten at det private offentliggjøres – man skal ikke ufrivillig måtte ”stå til ansvar” offentlig for det man foretar seg privat, med mindre det har offentlig interesse.
I forholdet mellom ytringsfriheten og privatlivets fred, opereres det i den sammenheng med et prinsipielt skille nettopp mellom den offentlige sfære – hvor meninger og informasjon om det som angår fellesskapet, samfunnet, utveksles – og den private sfære – hvor det som i utgangspunktet ikke angår samfunnet som sådant, foregår.
For ytringer som angår den offentlige sfære, er vernet sterkt – her er ytringsfriheten som sådan et samfunnsgode som krever beskyttelse for å sikre en opplyst samfunnsdebatt, hvor deltagerne ikke skal vegre seg fra å delta av frykt for rettslige sanksjoner. Det er blant annet et slikt synspunkt som begrunner at selv ”usanne” ærekrenkende beskyldninger i visse tilfeller kan aksepteres, når de offentliggjøres som ledd i samfunnsdebatten. De aksepteres i så fall ikke fordi samfunnet ønsker seg offentliggjøring av usanne beskyldninger som sådanne, men fordi samfunnet ønsker en prosess som leder til ”sannhet” – og den prosessen skjer nettopp gjennom den informasjonsutvekslingen som foregår i den offentlige sfære. Det er ytringsfriheten som prosess som krever beskyttelse.
Når det oppstår spørsmål om offentliggjøring av opplysninger om en enkeltpersons privatliv – uten at opplysningen har relevans i samfunnsdebatten – er det på tilsvarende vis, ikke bare den enkeltes privatliv som krever beskyttelse, men også selve den private sfære som felles samfunnsgode.
I et slikt perspektiv krenker den journalistikken som uten annen grunn enn "kikker"-motivet, publiserer private opplysninger/bilder om/av folk, vår felles private sfære, uavhengig av om 1,5 million lesere synes at bilder fra kjendisers privatliv er greit å publisere og underholdende å lese/se. Derfor bør vi alle, også i ren egeninteresse, reagere mot denne typen uthuling av den private sfæren, som til sist også undergraver ytringsfriheten.
Innlegg
At vi risikerer at både Se og Hør og andre medier ødelegger ytringsfrihetens legitimet gjennom mer eller mindre kurrante oppslag, synes jeg ikke det kan være noen tvil om. Og jeg tar meg selv i av og til og spørre, var dette ytringsfriheten skulle brukes til? Og vi kan ikke gjøre oss så utilnærmelige for diskusjon rundt dette, at vi sier at hele poenget med ytringsfriheten er å kunne publisere opplysninger til forargelse for makta eller folk flest. Spørsmålet er i de fleste tilfeller ikke om myndighetene vil gripe inn, men når. Jeg skulle ønske presseorganisasjonene kunne tatt mer aktivt standpunkt i de diskusjoner som oppstår i den forbindelse, til nå har pressens representanter i stor grad framstått som nyttige idioter blindlest på regelverket, hver gang Se og Hørs krumspring skal forsvares. I denne sammenheng tillater jeg meg å vise til en fem år gammel artikkel jeg har skrevet, som jeg fortsatt tror har relevans.
SvarSletthttp://www.journalisten.no/node/16119