Er justisministeren helt ærlig når han argumenterer for innføring av Datalagringsdirektivet?

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

Etter å ha vært stille om sitt egentlige syn på Datalagringsdirektivet i flere år, og også frem til og med stortingsvalget, kan vi nå registrere at Regjeringen v/justisminister Storberget har til hensikt å implementere direktivet i norsk rett. Et hovedtrekk i hans argumentasjon er at han fremstiller en implementering som i hovedsak en sikring av "dagens praksis".

Dette gjorde han for eksempel i går, 18.10.09 kl 11:03, i radioprogrammet Søndagsavisa i NRK P2 (hør selv).

Jeg hørte på den sendingen, og skrev på Twitter at Storberget løy om Datalagringsdirektivet. I dag fikk jeg både telefon og e-post fra Justisdepartementet på bakgrunn av ovennevnte Twitter-melding, med spørsmål om å oppklare hva jeg siktet til. E-postens brødtekst lød slik:

"Vi registrerte i helgen at du på Twitter var rimelig kategorisk i dine krakteristikker av Knut Storbergets håndtering av sannheten, men vi er fortsatt litt usikker på hva du mener løgnen besto i.

Kunne du ta deg tid og sende noen linjer til oss om det slik at vi forehåpentlig blir noe klokere mht. dette?"

Jeg svarte følgende i e-post til Justisdepartementet:

"Jeg siktet – i hovedsak – til Storbergets fremstillinger i diskusjonen i radioprogrammet Søndagsavisa i NRK P2 i går formiddag.

Mitt hovedpoeng med hensyn til påstanden om løgn referer til Storbergets gjennomgående hovedpåstand om at han ved å støtte innføring av DLD bare ønsker å ”sikre den praksisen vi allerede har i dag”. JD vet selvfølgelig godt at dette ikke bare er en sannhet med betydelige, faktiske modifikasjoner – det er feil. Jeg går ut fra at det er unødvendig her å gå i detalj med hensyn til alle forskjellene på hva som i dag lagres av trafikkdata for enkelte av de omfattede kommunikasjonsformene hos noen av teletilbyderne i forhold til noen kunder, og hva som vil bli lovpålagt å lagre dersom direktivet implementeres i norsk rett. Stikkord i utvalg er imidlertid trafikkdata knyttet til e-post (hvor slik lagring i dag antas å skje hos et lite mindretall), IP-telefoni (hvor det for eksempel antas at de fleste overhodet ikke lagrer data om mottager av samtale), data knyttet til internettaksess (hvor langt flere detaljer, blant annet med hensyn til tidspunkt og varighet, enn hva som av noen lagres i dag)og data om celle-id og geografisk plassering av denne ved mobiltelefoni (som i dag ikke lagres knyttet til den enkelte abonnent).

I den grad Storberget modererte sin hovedpåstand – som han brukte både ved innledningen og avslutningen av programinnslaget – skjedde det først da han ble konfrontert med enkelte nyanser. Selv da serverte han usanne/ufullstendige opplysninger på enkelte punkter. Eksempelvis fremstilte han direktivets krav til lagring av posisjoneringsdata i henhold til direktivet, som en befesting av dagens praksis hvor politiet kan få slike data. Dette er i beste fall en alvorlig tilsløring: I dag må politiet basere seg på hva som finnes i loggene fra de enkelte basestasjonene – og så vidt vites er det langt fra regelen at disse loggene lagres over lengre tid. Viktigere er jo at direktivet krever at også disse opplysningene lagres sammenstilt med øvrige trafikkdata knyttet til den enkelte abonnent. Og nettopp sammenstillingen er i personvernsammenheng helt sentral. Det er ikke det ”samme” å måtte søke opp enkeltdata i forkjellige kilder hvor de tilfeldigvis måtte finnes, som å kunne hente ut ferdig sammenstilte data fra forkjellige kilder om identifiserbare enkeltpersoners private kommunikasjon, basert på lovpålagt lagring og sammenstilling til bruk i eventuell senere etterforskning

Jeg synes fremdeles at det er trist og alvorlig om regjeringens håndtering av den offentlige debatten omkring disse spørsmålene, skal håndteres slik at faktiske fremstillinger og retorikk søker å formidle til befolkningen at implementering av direktivet i hovedsak er en kodifisering av dagens situasjon, med den hovedforskjell at det blir noe lengre lagringstid for enkelte data. Regjeringen bør være så åpen at den klart innrømmer at det er snakk om til dels betydelige faktiske forskjeller, og at den klargjør hva forskjellene går ut på. Da kan man ha en åpen og demokratisk debatt om hvor balansen mellom hensynet til effektiv kriminalitetsbekjempelse og hensynet til personvernet og ytringsfriheten skal være."

Når jeg velger å dele denne korrespondansen offentlig på denne måten, er det 1) for å utdype min isolert sett kategoriske melding på Twitter i etterkant av radioprogrammet (slik at de selv kan vurdere substansen i diskusjonen) og 2) for at alle som er interessert i en åpen debatt omkring Datalagringsdirektivet, kan ta del med bedre forutsetninger enn de man kan få ved å basere seg alene på den retorikken som benyttes (fra mange hold, på hver side) i de mer overfladiske diskusjonene som gjengis for eksempel i enkelte medieoppslag.