Giske og politisk reklame: Hadde ett problem - "løser" det ved å lage flere

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

Det er nesten til å bli sliten av; å følge alle Giskes krumspring for å forsvare en begrensing i norske borgeres politiske ytringsfrihet som menneskerettsdomstolen har stemplet som rettstridig. Men det er kanskje et av hans motiver, å slite ut kritikerne? Som påpekt av blant annet undertegnede og Anine Kierulf i Aftenposten 12.03.09 (http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2975040.ece), var Giskes første trekk å gjøre absolutt ingenting for å rette seg etter dommen. Giske oppsummerte i den fasen sitt syn blant annet i Dagbladet 14.03.09 (http://www.dagbladet.no/kultur/2009/03/14/568676.html). Et av hovedargumentene hans for å opprettholde forbudet mot kjøp av sendetid til politiske ytringer, er hans henvisning til at et bredt stortingsflertall ønsker det slik. Blant andre undertegnede kommenterte hans hovedargumenter, i Dagens Næringsliv 17.03.09 (https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=055008200903173db4fd31feaf7032dd4e1fcf413621f9&serviceId=2) (Se også tidligere blogginnlegg her om flertallsmakt og menneskerettigheter).

Mine hovedpoenger hittil har vært 1) at menneskerettsdomstolen ikke har dømt Norge fordi ikke alle politiske ytringer slipper til på redaksjonell plass i TV-mediet, men fordi Norge forbyr/hindrer slike ytringer hvis de sendes på betalt reklameplass, og 2) at det i forhold til yrtingsfrihet generelt, og politisk ytringsfrihet spesielt, er fullstendig irrelevant hva det regjerende flertallet mener - ytringsfriheten skal nettopp beskytte mindretallets/opposisjonens rett til å ytre seg kritisk og alternativt til den rådende flertallspolitikken.

Giske og regjeringen vil ikke bøye seg for dette prinsippet, og tviholder på et system hvor det er de etablerte politiske partier og syn som råder grunnen på TV i redaksjonelle flater. De trenger ikke ytterligere taletid på TV gjennom betalt reklameplass. De har det best som det er...

På tirsdag i denne uken kom Giskes neste trekk (idet han antagelig har erkjent at han hittil ikke har gjort noe som helst for å rette seg etter menneskerettsdomstolens dom): Han kunngjør en avtale mellom staten og den såkalte "Frikanalen", hvoretter Frikanalen mot "driftsstøtte" på rundt 10 millioner fordelt over noen år, forplikter seg til å gi sendetid til alle politiske partier og lister som stiller til valg i Norge - med særlig prioritet i tre uker foran det enklelte valg.

Noen fakta om Frikanalen: Frikanalen "eies" av en forening bestående av medlemmer fra rekke av aktørene i norsk frivillig organisasjonsliv; alt fra idrettsorganisasjoner, via veldedighetsorganisasjoner til religiøse samfunn. Se nærmere her: http://www.frikanalen.no/om . Frikanalen er i dag bare tilgjengelig for kunder av Riks-TV (altså det digitale bakkenettet), og når således ut til ca 20% av norske husstander. Frikanalen skal som kanal være "redaktørløs", på den måten at de organisasjonene som får adgang til sendetid der, selv påtar seg redaktøransvaret for det som sendes. Frikanalen har imidlertid, nødvendigvis, en administrasjon, som skal fordele sendetiden mellom alle de orgnanisasjoner som søker om dette.

Da staten v/Giske nylig kunngjorde avtalen som sikrer Frikanalen driftsstøtte, mot at Frikanalen blant annet garanterer sendetid for politiske pertier og lister, uttalte Frikanalens representanter at dette dekker rundt 80% av kanalens driftsbudsjett.

Med dette mener Giske at han ytterligere har rettet seg etter menneskerettsdomstolen, fordi alle politiske partier og lister nå er sikret uredigert tilgang til TV-mediet... Vel, én sak er at det neppe kan anses som som reell tilgang til TV-publikum, at de som vinner frem i det kommende bikkjeslalgsmålet om sendetid på denne kanalen, dermed får tilgang til en slags organisasjonslivets svar på "TV-Shop" som antagelig få av de 20% som faktisk får inn kanalen, vil velge å se på. Og at det dermed ikke endrer på det forholdet som Norge er dømt for. Det lar jeg ligge i denne omgang.

Verre er det nesten at Giske med dette har tråkket ut i opptil flere nye rettslige salater. Jeg peker på noen av dem:

1) Man kan kalle det hva man vil, men realiteten er at Giske gjennom forhåndsbetaling til Frikanalen, har kjøpt reklametid for politisk TV-reklame. Han aksepterer dermed brudd på forbudet som fremdeles gjøres gjeldende overfor alle andre TV-kanaler, så lenge det skjer hos Frikanalen. Hvordan skal Medietilsynet håndtere dette, med mindre det gjøres en lovendring som unntar Frikanalen fra kringkastingslovens generelle forbud?
2) Man kan, igjen, kalle det hva man vil, men ved å betale Frikanalen for å holde av sendetid for politisk reklame fra alle partier og lister, har staten v/Giske i realiteten kjøpt en tjeneste av én TV-kanal, til en verdi som etter reglene om offentlige anskaffelser kanskje burde ha vært lagt ut på offentlig anbud. Det kan vel tenkes at andre kanaler, for eksempel TV2, gjerne ville ha levert tilsvarende tjeneste mot samme betaling? (Skjønt, intet medieorgan som opererer i henhold til Redaktørplakaten ville vel akseptere en plikt til uten videre å slippe til hvilket som helst innhold i sine sendinger, selv oom det skjer på reklameplass..).
3) Pengene som Frikanalen får utgjør, hvis de - som Giske ser det - skal regnes som ren driftsstøtte, statsstøtte. Dette er ikke uproblematisk i forhold til EØS-avtalen, som forbyr statsstøtte, med mindre unntaksvilkårene er oppfylt. Jeg kan ikke se at det finnes åpenbare unntaksregler som passer...

Med andre ord; inntil tirsdag hadde Giske ett rettslig problem å forholde seg til - forholdet til menneskerettskonvensjonen og politisk ytringsfrihet. I sitt mislykkede forsøk på å bruke avtalen med Frikanalen til å komme seg unna dette problemet, har han pådratt seg problemer i forhold til ytterligere minst tre rettsfelt: Vår egen kringkastingslov samt EØS-rettens regler om offentlige anskaffelser og om ulovlig statsstøtte...

Det er godt gjort.