Må opphavsretten vike for ytringsfriheten?

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

I Danmark har rettstvisten mellom Forsvarsminsiteriet og forlaget/forfatteren som vil gi ut boken om forfatterens opplevelser som jegersoldat i Afghanistan, skapt debatt og reist spørsmåle om flere temaer (se for eksempel Politikens dekning av saken). Alle har en side til ytringsfriheten. At avisen Politiken valgte å trykke hele boken som bilag til avisen, mens Forsvarsminsiteriet hadde bedt domstolene om å forby forlag/forfatter å utgi boken, ble av avisen begrunnet i hensynet til informasjonsfriheten og befolkningens krav på å få innsyn i hva "deres gutter" egentlig gjør og opplever i den krigen som Danmark deltar i.

At Politikens sjefredaktør dermed utsetter seg for mulig straffeforfølgelse for brudd på strafferegler omkring rikets sikkerhet m v, reiser i seg selv et betydelig og interessant spørsmål om forholdet mellom statens behov for å holde visse opplysninger hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet og borgernes krav på å få relevant informasjon om forholdene ved sine soldaters operasjoner i en kontroversiell krig. Jeg lar likevel det temaet ligge i denne omgang.

Et annet spørsmål som reises er hvorledes Politikens trykking av innholdet i boken står seg i forhold til forfatterens og forlagets opphavsrettigheter. Det er nemlig slik at opphavsrettslovgivningen - i Norge og Danmark, som i resten av Europa iallfall - som hovedregel krever samtykke fra opphavspersonen dersom andre skal gjøre, i dette tilfellet, innholdet i en bok tilgjengelig for allmenheten. Et typisk unntak fra dette er den såkalte "frie sitatrett" som blant annet innebærer at andre fritt kan sitere fra en bok i debattsammenheng. Sitatretten forutsetter imidlertid at den boken det siteres fra allerede er offentliggjort med opphavspersonens samtykke. I Norge følger dette av åndsverkloven § 22. (Og uansett hjemler ikke sitatretten å gjøre en hel bok tilgjengelig for allmenheten, uten opphavspersonens samtykke).

Eller er det likevel ikke ubetinget slik at man ikke kan sitere fra ikke-offentliggjorte bøker, dokumenter og lignende? Kan det tenkes at ytringsfriheten i noen tilfeller innebærer en rett til også å sitere fra ikke-offentliggjorte dokumenter, mot opphavspersonens vilje eller endog protester?

Flere av oss som driver med disse rettsområdene til daglig, samt en rekke universitetsjurister, har diskutert om ikke visse sider ved opphavsrettslovgivningen må settes til side av hensyn til ytringsfriheten - noen autoritative rettsavgjørelser kan ikke sies å foreligge omkring dette. I den danske avisen Informationen i dag tas spørsmålet opp generelt, på bakgrunn av den aktuelle saken i Politiken. I Informationens artikkel er det universitetsjuristen Morten Rosenmeier som tar til ordet for at opphavsrettslovgivningen ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for ytringsfriheten. Dette er jeg enig med ham i - og dette kan anføres i forhold til flere deler av opphavsrettslovgivningen.

Jeg holder meg her til spørsmålet om å sitere fra ikke-offentliggjorte skrifter (enten det er ikke-utgitte bøker, interne notater fra forvaltning eller næringsliv eller andre typer dokumenter). Ifølge opphavsrettslovgivningen er svaret altså absolutt: nei! Før et åndsverk er offentligjort med opphavspersonens samtykke, eksisterer det ingen sitatrett.

Ofte vil dette være uproblematisk, fordi eventuelle allmenn interessant informasjon som dokumentet måtte innholdet, fritt vil kunne gjengis ved referat. Informasjonen som sådan beskyttes ikke av opphavsretten - den beskytter bare den konkrete formen informajsjonen er nedfelt i fra forfatterens side. Men andre ganger er det slik at verken forfatteren av innholdet eller andre som kjenner innholdet overhodet vil vedkjenne seg informasjonens eksistens, eventuelt at de påstår at det står noe helt annet i et dokument enn hva som er tilfellet eller at de bestrider en utenforståendes tolkning av innholdet.

Dette er ikke en uvanlig situasjon for journalister å oppleve i arbeidet med kritisk journalistikk: En industribedrift som anklages for å ha sluppet et skadelig produkt på markedet, nekter for at de kjente til de skadelige egenskapene på forhånd. En hemmelig, intern rapport viser imidlertid noe helt annet. En journalist får tak i rapporten og konfronterer bedriftsledelsen med dette. Skal bedriften da fortsatt kunne benekte forholdet, og med opphavsrettslovgivningen i hånden nekte journalisten å avsløre dem, ved å vise til at dokumentet ikke er offentliggjort, og at det derfor ikke er lovlig å publsiere det eller sitere fra det?

Som advokat for pressen har jeg opplevd mange slike varianter. Jeg har deriblant opplevd at en advokat som hadde forfattet en avtale mellom to parter, forsøkte å hindre at journalistene la avtalen ut på nettet, under henvisning til opphavsrett og at dokumentet ikke var offentliggjort. Avtalen dokumenterte eksistensen av en klausul som partene hadde nektet for eksistensen av. Dokumentet ble publisert på mediets nettsider, og saken ble ikke forfulgt av advokaten.

I pressen publiseres det regelmessig sitater fra ikke-offentligjorte dokumenter, ikke minst i kritiske sammenhenger hvor den som har forfattet og/eller "eier" dokumentet overhodet ikke er interessert i at dets innhold blir kjent. Det er i ofte en helt nødvendig forutsetning for å kunne dokumentere virkeligheten. Som regel går dette upåaktet hen med hensyn til de opphavsrettslige sidene, men poenget er at med dagens europeiske opphavsrettslovgivning ville man med lovens ordlyd i hånden kunne nekte pressen i å dokumentere på den måten, eventuelt kreve erstatning for opphavsrettskrenkelse i ettertid - med mindre opphavsrettslovgivningen settes til side av domstolene, under henvisning til ytringsfriheten. Det har skjedd flere ganger i forhold til annen lovgivning som isolert sett begrenser ytringsfriheten, og jeg er overbevist om at norske domstoler vil gjøre det samme i forhold til opphavsrettslovgivningen, dersom hensynet til ytringsfriheten tilsier det i en konkret sak.

Ytringsfrihetskommisjonen tok deler av disse problemene opp i sin utredning i 1999 (NOU 1999:27), i et eget avsnitt 6.2.4.3 om forholdet mellom ytringsfriheten og opphavsretten. Der slo kommisjonen fast at også eventuelle begrensinger i ytringsfriheten som ble begrunnet i opphavsrett, måtte tilfredsstille de kriteriene for inngrep i ytringsfriheten som gjelder generelt. Kommisjonen viste til at det tradisjonelt innenfor opphavsretten ikke hadde vært vanlig å trekke inn forholdet til ytringsfriheten. men Kommisjonen forutsatte at det med vedtagelse av den nye Grunnloven § 100 ville bli lagt noe større vekt på ytringsfriheten i møte med opphavsretten.

Det er likevel et problem når europeisk opphavsrettslovgivning på et så viktig punkt som sitatretten, tvinger domstolene til å måtte trosse lovens klare ordlyd for å kunne ivareta ytringsfriheten i konkrete saker.

Dette bør løses av lovgiver, ved at det lages en mer fleksibel sitatrettregel - for eksempel ved å sløyfe kravet om at et verk må være offentliggjort før det oppstår sitatrett i tilfeller hvor sitering har "allmenn interesse". Problemet er at dette ikke er et rent nasjonalt anliggende. Opphavsretten reguleres overordnet av internasjonale konvensjoner og EU-direktiver - også på dette punktet. Men det er ikke bare på dette punktet opphavsrettslovgivningen kunne ha godt av en revisjon i forhold til ytringsfriheten. Som påpekt av Morten Rosenheimer i ovenevnte artikkel i Informationen, bør opphavsrettslovgivningen undegis en revisjon på flere punkter. Dette bør derfor tas opp på i det minste et europeisk plan. Pressens organisasjoner burde være blant de som tok til orde for dette - selv om pressen selv lager opphavsrettsbeskyttet stoff. Informasjonsfriheten bør være i førersetet.