Valg '09 - finnes det partier igjen som egentlig respekterer rettsstaten og menneskerettighetene ?

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

Som jurist og advokat har jeg avlagt ed som - med noen flere ord - i bunn og grunn innebærer at jeg som sådan skal fremme rett og hindre urett. En forutsetning for å avlegge en slik ed fra min side, er at det samfunnet jeg virker i, er en demokratisk rettsstat. Denne forutsetningen består av mange elementer, blant annet at det finnes grenser for hvilke inngrep statsmyndighetene kan gjøre i borgerens ytringsfrihet og privatsfære, samt at alle borgere er like for loven og at ingen kan straffes eller sperres inne uten lov og dom.

Når jeg følger med på utviklingen i norske politiske partiers holdninger de senere årene, og ikke minst nå under valgkampen, hvor flere av dem tenderer til å overby hverandre på populistiske punkter, lurer jeg på om det ikke er på tide at også våre folkevalgte og de som pekes ut til å regjere blir bedt om å avlegge tilsvarende ed. Det er i alle fall forsvinnede få partier igjen som ser ut til å respektere rettstatens prinsipper fullt ut. Tvert om ser det ut til at de fleste partier i dag, har et ganske pragmatisk forhold til slike prinsipper - de respekteres omtrent "så langt de passer".

Selv en liten, overfladisk runde blant partienes utspill/handlinger de senere år, kan illustrere dette.

Hvis vi begynner med dagens regjeringspartier - som regjeringskollegium - kan nevnes eksempler som forsøk på gjenopplivning av blasfemiforbudet, vegringen mot å respektere politisk ytringsfrihet etter Menneskerettsdomstolens dom mot Norge i saken om politisk tv-reklame, samt manglende stillingtagen til den masseovervåkningen av norske borgere som EUs Datalagringsdirektiv og den svenske FRA-loven innebærer.

Partiet Frp holdninger i deler av sin innvandrings-/asylpolitikk (med innføring av "interneringsleire" m v) er åpenbart i strid med menneskerettighetene. Likeså utspill som å holde Kekar i forvaring inntil han sendes ut av landet - uavhengig av hva domstoler og menneskerettslovgivning sier. Frp-politikere har generelt vist at de er villige til å sette grunnleggende menneskerettigheter til side, hvis rettighetene ikke passer deres politiske syn på et bestemt felt eller i en konkret sak.

Nylig har vi sett at to av toppene i Oslo-AP, Rune Gerhardsen og Jan Bøhler, har kommet med utspill som - slik de er sitert og referert, se Kaja Storviks kommentar i Dagsavisen i dag - i praksis sammenfaller med Frps forslag om internering av asylsøkere, som skjærer folkegrupper over én kam og som nærmest anvender en kriminell skyldpresumsjon overfor asylssøkere uten identitespapirer. Utspill som regjeringen ikke tar avstand fra, men langt på vei stiller seg bak i følge Dagbladet i dag. Med dette er det altså ikke langt mellom Frp og AP når det gjelder å tilfredsstille de styggeste holdningene blant "folk flest" - på bekostning av enhver respekt for grunnleggende rettsstatsprinsipper. Nasjonalsosialisme blir et nærliggende begrep på en slik forening mellom Frp og AP.

Og om det er representativt for SVs syn, vites ikke, men SVs Stein Ørnhøi har også kastet seg på xenofobbølgen hvor hele grupper/nasjonaliteter skjæres over én kam som kriminelle og/eller som snyltere på vår velferdsstat, i et innlegg i Dagsavisen sist helg. En glimrende kommentar til Ørnhøis utspill og til dets rettsstatlige og menneskerettslige implikasjonener er skrevet av Knut Johannessen på hans blogg Voxpopulinor.

Så har vi SP. Som nisjeparti som først og fremst er opptatt av distriksinteresser samt proteksjonisme og selvråderett på vegne av norsk primærnæring, overskygger dette - i hvert fall for meg - partiets egentlige holdninger til de store spørsmålene om rettsstaten og menneskerettighetene. Men som regjeringsparti, er det et faktum at det er SPs Liv Signe Navarsete som samfredselsstatsråd som har hatt ansvaret blant annet for regjeringens (ikke-)håndtering av blant annet de spørsmål som Datalagringsdirektivet og FRA-loven reiser.

Krf kan mene hva de vil generelt om rettstat og menneskerettigheter, men når partiet svikter fullstendig hva angår religionsfrihet (jf opprettholdelse av statskirke, håndteringen av kristendommens plass i skoleundervisningen m v), kan partiet ikke gis godkjentstempel i forhold til respekt for menneskerettighetene.

Av de teoretisk aktuelle regjeringspartiene for øvrig står H og V igjen. Begge partiers ideologi er tradisjonelt tuftet på tanken om den liberale rettsstat, hvor individets grunnleggende rettigheter skal stå sterkt overfor staten og det rådende flertallet. Men har for eksempel ikke hindret H fra å i stor grad ha støttet og stemt for de senere tids utvidelser av politiets adgang til å bruke diverse former for overvåkning/kommunikasjonskontroll i kriminalitetsbekjempelsen. V har nok renest mel i posen når det kommer til å faktisk følge opp i spørsmål om rettsstat og menneskerettigheter, selv om det var under daværende justisminister, Vs Odd Einar Dørum at gjeldende regler om blant annet romavlytting, herunder i avvergende/forebyggende øyemed, ble innført i 2005. Regler som Metodekontrollutvalget i sin nylig avgitte utredning har funnet delvis å være i strid med Grunnloven § 102 (om forbud mot "Hus-Inkvisitioner"). V har for øvrig vært det prinsipielt klareste partiet i sin motstand mot for eksempel både Datalagringsdirektivet og FRA-loven.

Alt i alt er det både skremmende og trist at konklusjonen er at man som velger egentlig har svært få partier å velge mellom i dag, hvis opprettholdelse av rettsstaten og reell respekt for menneskerettslig individvern er et viktig tema. Alle andre spørsmål som opptar oss som velgere blir illusoriske dersom vi aksepterer at rettsstatsprinsipper og grunnleggende individvern er størrelser som vi kan "handle" med når det passer oss - hvilket altså mange av partiene på begge sider av det såkalte borgerlige-sosialistiske skillet har vist at de er villige til å gjøre, hvis det tjener visse særinteresser eller det kan sanke stemmer blant "folk flest".

Det burde jo ikke være et partipolitisk spørsmål i det hele tatt - en prinsippfast holdning - også i praksis - til disse spørsmålene må kunne forventes å ligge i bunn av all politikk. Når det åpenbart ikke gjør det, har samfunnet vårt et alvorlig problem. Problemet blir ikke mindre av at våre to største partier, Frp og AP, kanskje er de partiene som i størst grad har vist seg villige til å legge rettstatsprinsipper og individvern til side, når målet er viktigere enn middelet.

Godt Valg kan det pr definisjon ikke bli i dette perspektivet, dessverre.