onsdag 4. november 2009

Stol ikke på at skorpionen vil fornekte sin natur når det kommer til stykket

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )


Nedenfor gjengis, i skriftlig form, innlegget som jeg holdt i Fritt Ords lokaler 3. november 2009, under organisasjonen Stopp Datalagringdirektivets arrangement hvor samtlige politiske partier på Stortinget var invitert til å forklare sine syn på Datalagringsdirektivet:

"Jeg er glad for å bli bedt om å innlede i dag, i en forsamling hvor alle de politiske partiene på Stortinget – med unntak av regjeringspartiet AP, dessverre – er representert, og hvor det tverrpolitiske suppleres av tilstedeværelsen av så mange mennesker fra forskjellige bakgrunner og fagdisipliner. Temaet bør nemlig ikke ha noe med partipolitikk å gjøre – det angår oss alle, og det angår grunnleggende spørsmål for samfunnsformen vår fremover.
I dag representerer jeg Den internasjonale juristkommisjonens norske avdeling. Vi har ingen formell tilknytning til organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet, som skal stiftes her i kveld, men vi har sammenfallende syn i selve saken.

De som forventer at jeg som jurist nå skal foreta en juridisk-teknisk gjennomgang av selve direktivet, blir skuffet. Essensen i direktivet forutsettes kjent. De overordnede juridiske spørsmålene som direktivet, og den tankegangen det bygger på, reiser, ligger dessuten på et nivå hvor jussen i stor grad sammenfaller med samfunnsfagenes forståelse av et liberalt demokrati som samfunnsform. De menneskerettslige og rettsstatslige prinsippene som berøres er begrunnet nettopp i opprettholdelse av det liberale demokratiet som samfunnsform. De fordrer derfor at man forstår hvilke krefter som virker med – og, ikke minst, mot – hverandre i et levende demokrati.

Mange kjenner sikkert historien om skorpionen og vannbøffelen som sto ved en elvebredd og prøvde å flykte fra en skogbrann: Vannbøffelen var på vei til å svømme over elven for å redde seg. Skorpionen som ikke selv kunne svømme, ba pent om å få sitte på ryggen til vannbøffelen når den svømte over til den andre siden. Bøffelen vegret seg under henvisning til at skorpionen bare ville komme til å stikke den med sin giftige hale. Skorpionen repliserte at den ikke kunne stikke bøffelen, fordi da ville begge drukne. Bøffelen kjøpte logikken, og begynte å svømme med skorpionene på rygg. Halvveis over, stakk skorpionen bøffelen likevel. ”Hvorfor i all verden gjorde du det?”, spurte bøffelen før giften satte inn og de begge druknet. ”Fordi det ligger i min natur..”, repliserte skorpionen, idet de begge gikk under…

Uten å sammenligne staten med skorpionen for øvrig, er parallellen at staten, de regjerende myndigheter og deres byråkrati pr definisjon vil søke mot mest mulig kontroll med sine subjekter, oss borgerne – fordi myndighetenes jobb er å ha kontroll, enten det dreier seg om kriminalitetsbekjempelse eller forvaltning av andre fellesskapsoppgaver. Det ligger i myndighetenes natur. Samtidig ledes staten av en politisk valgt regjering – som også, i sin natur, søker å konsolidere sin regjeringsmakt ved å hindre opposisjonen i å overta regjeringskontorene etter neste valg. Også i forhold til denne ”oppgaven” er kontroll med mest mulig informasjon om oss der ute, den potensielle opposisjonen, et naturlig ønske.

Denne institusjonaliserte tendensen krever en motvekt, for blant annet å sikre at det er reell mulighet for opposisjon mot det til enhver tid regjerende flertall.

Vi lever i en del av verden som:

• Av gode grunner og på bakgrunn av mildt sagt dramatiske erfaringer før og under Annen Verdenskrig, vedtok en juridisk forpliktende og etter hvert håndhevbar konvensjon om grunnleggende menneskerettigheter.

o En konvensjon som oppstiller begrensninger for hva flertallet i et demokrati kan vedta og håndheve av inngrep i enkelte friheter og rettssikkerhetsgarantier som anses som fundamentale for selve demokratiets eksistens; herunder retten til privatliv og privat kommunikasjon og generell ytrings- og informasjonsfrihet, samt den strafferettslige uskyldpresumsjon.

o Begrensninger som begrenset makten til de samme regjeringer som vedtok konvensjonen – og som noen år senere opprettet en egen domstol i Strasbourg med myndighet til å dømme dem for konvensjonsbrudd, dersom de ikke respekterte konvensjonsrettighetene.

Ganske enestående, egentlig; at sittende regjeringer på den måten faktisk vedtok å begrense sin egen, og dermed flertallets, makt.

Konvensjonen og håndhevingen av den har fungert godt i mer enn 50 år. Og selv om dens prinsipper også tidligere – særlig under Den kalde krigen – har vært satt på prøve, har det etter terrorhendelsene de senere årene, skjedd et markert stemningsskifte også i Europa – hvor man synes villige til å gå svært langt i å sette tilside mange av disse prinsippene i håp om at vi skaper et tryggere samfunn. Dette gjelder på flere områder, også på det området vi skal snakke om i dag – kontroll med vår private kommunikasjon.

På dette feltet representerer Datalagringsdirektivet et av flere tiltak som baserer seg på det som kan kalles et paradigmeskifte i tenkningen omkring forholdet mellom borgerens kontroll med Staten og Statens kontroll med borgerne, og balanseringen av dette:

Fra en hovedregel om et såkalt reaktivt prinsipp i kriminalitetsbekjempelsen til en hovedregel om et såkalt preaktivt prinsipp: Fra en tankegang der vi alle betraktes som uskyldige til det motsatte er bevist og hvor skjult kontroll med våre privatliv først kan skje hvis det foreligger mistanke om at vi er involvert i straffbare handlinger – til en tankegang hvor vi alle betraktes som potensielle forbrytere og hvor opplysninger om vår private kommunikasjon derfor skal sikres for det tilfellet at vi begår noe kriminelt – og dessuten i større grad kan sjekkes før vi engang er under mistanke, for å forebygge at vi forsøker å begå en forbrytelse.

For å illustrere: PST kan – i såkalt forebyggende øyemed – overvåke miljøer (det vil jo si enkeltpersonene som inngår i ”miljøet”) som oppfattes som radikale i politisk forstand, hvis PST har grunn til å tro at den politiske virksomheten kan utvikle seg i en retning hvor de involverte planlegger å oppnå sine politiske mål ved voldelige eller andre ulovlige midler. Man kan kalle dette forebyggende, men det er også politisk overvåkning – av en potensiell opposisjon.

Dette er, særlig når man ser de ulike, tilsynelatende isolerte tiltakene i sammenheng en ganske dramatisk utvikling – i en retning som generelt bryter med grunntankene bak prinsipper som uskyldspresumsjon, privatlivets fred og ytringsfrihet.

Og derfor må de også sees i sammenheng – uavhengig av om det er justiskomitéen, samferdselskomitéen eller andre komitéer som det enkelte tiltak sorterer under i det sektoroppdelte lovgivningsarbeidet. Først da får man det hele og fulle bildet.

Og først da ser man at det ikke bare dreier seg om rettssikkerheten til den som mistenkes for å ha begått straffbare handlinger – det dreier seg om potensiell statlig kontroll med langt mer informasjon om oss enn noe formål kan forsvare som nødvendig eller proporsjonalt i en demokratisk rettsstat.

Datalagringsdirektivet som bygger nettopp på en slik tankegang, og som er et av flere tiltak som forfølger denne tankegangen, er også isolert sett problematisk i forhold til både personvernet og ytringsfriheten.
Det dreier seg ikke først og fremst om flertallet av borgerne er likegyldige til at opplysninger om deres kommunikasjonsmønstre og -nettverk registreres og lagres.

Det dreier seg mer om at den typen masselagring, kombinert med allerede lite gjennomsiktige regler om når staten kan få innsyn i opplysningene i det skjulte, vil kunne legge en alvorlig demper på kommunikasjonen mellom mennesker som har en legitim forventning om fortrolighet: advokater med klienter – leger med pasienter – journalister med kilder – og, ikke minst, politiske opposisjonskrefter med hverandre.

Når man videre kombinerer denne usikkerheten med den erfaringsbaserte vissheten om at de etter hvert ganske liberale reglene om når politiet – og ikke minst PST – kan få tilgang til slike opplysninger, vil resultere i misbruk – selv innenfor de feilmarginer som lovgivningen tillater, blir bildet desto mer problematisk.

Hittil er det ikke produsert dokumentasjon som underbygger at et så massivt inngrep i retten til privat kommunikasjon vil kunne føre til nevneverdig mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. Vår egen Personvernkommisjon har anbefalt at direktivet ikke implementeres. Vårt eget Datatilsyn har vurdert det likedan – sammen med alle Europeiske datatilsyns paraplyorganisasjon Article 29 Working party. Uavhengige jurister i hele Europa, herunder den organisasjonen som jeg representerer, har frarådet å implementere direktivet, fordi det bryter med flere av artiklene i Menneskerettskonvensjonen.

I de landene hvor direktivet er implementert og hvor dets forhold til menneskerettighetene har blitt prøvet for domstolene – så langt jeg kjenner til gjelder det foreløpig bare Romania og Tyskland – har implementeringen blitt underkjent som stridende mot retten til privat kommunikasjon, fordi det griper langt inn i retten til privatliv og privat kommunikasjon, og fordi det ikke er proporsjonalitet mellom mål og middel.

Det er å håpe at norske politikere lytter til disse stemmene, og at legger vekt på dem i sine overlegninger – så slipper man kanskje å bruke domstolene til å rette opp feilen i ettertid.

Vi kan aldri regulere oss vekk fra enhver risiko for alvorlig kriminalitet i et åpent og fritt samfunn, men vi kan i forsøket på å gjøre det fort komme til å regulere oss bort fra demokratiet som samfunnsform – det har skjedd før.

Takk for oppmerksomheten."

3 kommentarer:

  1. Veldig bra innlegg. Hvis DLD går igjennom så frykter jeg for fremtiden til Norge, hva er det neste da? Er ikke fan av denne "Storebror ser deg" mentaliteten.

    SvarSlett
  2. Jeg er glad for at noen sier akkurat det du sier!

    Historien viser at før eller senere - en "vakker" dag - kommer det noen som misbruker makten og gjør den korrupt. Man trenger ikke å være Nostradamus eller sitte på en øde øy og spise fluesopp for å profetere det. Når denne "vakre" dagen kommer, vil nåtidens politikere, men alle sine velmente tiltakt, fremstå som nyttige idioter som gjorde jobben enkel for makthaveren/rne.

    Det som aner meg og skremmer meg, er at denne absolutte og korrumperte makten kommer snikende. Og noe annet som aner og bekymrer meg, er i hvor stor grad dagens mektige forsøker å fremstå som "kule". Hvis makten korrumperes, vil ikke den tendensen bli noe svakere. Staten vil ikke bare ha at jeg følger loven. De vil ha hjertet mitt også.

    SvarSlett