Britene ser konsekvensene av nye overvåkningsfullmakter - lærer Norge av dette?

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

I lederartikkelen i den engelske avisen The Independant i dag, kommenteres de oppsiktsvekkende funnene i en nylig offentliggjort rapport angående omfanget av politiets bruk av de utvidede overvåknings- og kommunikasjonskontrollfullmaktene som ble gitt i den såkalte RIPA-act i 2003 (RIPA=Regulation of Investigatory Powers Act). Fullmaktene ble gitt med den i vår tid kjente begrunnelsen at de var nødvendige i bekjempelsen av alvorlig, organisert kriminalitet og terror.

Fullmaktene ble og har blitt kritisert for å være alt for vide; vagt formulerte og med for dårlige rettssikkerhetsgarantier. Politikerne insisterte den gang på at fullmaktene var nødvendige og at de kun ville brukes i alvorlige saker, hvor andre metoder kom til kort. Som det fremgår av The Independants kommentar, viser det seg at kritikernes frykt var berettiget. Etter 2003 har det skjedd en dramatisk økning i begjæringer om tilgang til privatpersoners telefondata og e-postdata, i enkelte tilfeller for å avdekke helt bagatellmessige forhold, som trygdemisbruk og lignende. Åpenbar misbruk i forhold til begrunnelsen for fullmaktene, og i et omfang som selvfølgelig innebærer inngrep i mange uskyldige borgeres privatliv.

Hva har dette med Norge å gjøre?

I Norge har Metodekontrollutvalget nylig levert sin utredning (NOU 2009:15) omkring tilsvarende kommunikasjonskontroll- og overvåkningsfullmakter i Norge. Her har utvalget både evaluert de utvidende fullmaktene til blant annet romavlytting som ble gitt ved endringer i straffeprosessloven i 2004, og vurdert behovet for eventuelle utvidelser av fullmaktene. Den norske lovgivningen er foreløpig mer restriktiv og mer avgrenset enn for eksempel den britiske RIPA-act, og Metodekontrollutvalgets vurderinger synes i hovedsak å være forholdsvis velbalanserte med hensyn til personvern og rettssikkerhet - selv om jeg ikke har hatt anledning til å gå grundigere gjennom utredningen foreløpig. Det er imidlertid punkter der som gir grunn til tilsvarende bekymringer som dem som synes å være realisert i Storbritannia. Et eksempel er forslaget om å gi politiet adgang til å foreta såkalt dataavlesning - som grovt sagt vil si at politiet, for eksempel ved å installere "spyware" i en persons datamaskin, kan se hva som foregår i maskinen før det overhodet skjer noen kommunikasjon til en annen maskin. Begrunnelsen er at "alminnelig" kommunikasjonskontroll - overvåkning av selve kommunikasjonen (typisk pr e-post) mellom to maskiner - i økende grad blir vanskeliggjort ved at personer (herunder kriminelle) benytter krypteringsteknikker som gjør det vanskelig eller umulig å lese innholdet mens det transporteres i nettet mellom avsender og mottaker. Dataavlesning vil muliggjøre lesing av innholdet før det blir kryptert. Problemet er at politiet da også - teknisk sett - også vil kunne få full kontroll over alt innholdet på vedkommende maskin. Det ville gripe inn ikke bare i personvernet, men i prinsippet også i tankefriheten. Metodekontrollutvalget har riktignok vært seg svært bevisst disse problemene, og har derfor foreslått en rekke rettslige begrensinger i fullmakten, slik at det ikke vil være lovlig å gå lenger enn til å avlese den kommunikasjonen som er på vei inn eller ut av datamaskinen. Problemet er imidlertid at man teknisk sett gir politiet en ny metode, hvor vi borgere bare må stole på at det ikke skjer misbruk av den tilgangen til alt innholdet i våre datamaskiner som de teknisk sett får. Historiske erfaringer, herunder de som ble dokumentert gjennom Lund-kommisjonens granskning av de hemmelige tjenestene og de vi nå ser i Storbritannia, tilsier at slike fullmakter vil bli misbrukt.

Regjeringen sitter også fremdeles på gjerdet når det gjelder spørsmål om implementering av EUs såkalte Datalagringsdirektiv (se tidligere bloggpost om dette), og med hensyn til den nye, svenske overvåkningslovgivningen (FRA-loven) som rammer nær sagt all vår e-kommunikasjon ut og inn av Norge (se tidligere bloggposter 1) og 2) om dette).

Med andre ord står vi i Norge per i dag overfor flere store utfordringer når det gjelder spørsmål om innføring av stadig mer overvåkning av våre privatliv og vår kommunikasjon - uten at det Regjeringen eller det store flertall av vår politikere synes å ha noen klare, prinsipielle holdninger. Erfaringene fra Storbritannia bør gi dem god grunn til å begynne å mene noe. Velgerne, og i praksis særlig pressen på deres vegne, bør ikke la de siste ukene frem mot valget gå, uten at alle partier avkreves klare svar på hvordan de forholder seg til disse spørsmålene. De er grunnleggende for hvordan samfunnet vårt skal bli seende ut fremover.