Britene ser konsekvensene av nye overvåkningsfullmakter - lærer Norge av dette?

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

I lederartikkelen i den engelske avisen The Independant i dag, kommenteres de oppsiktsvekkende funnene i en nylig offentliggjort rapport angående omfanget av politiets bruk av de utvidede overvåknings- og kommunikasjonskontrollfullmaktene som ble gitt i den såkalte RIPA-act i 2003 (RIPA=Regulation of Investigatory Powers Act). Fullmaktene ble gitt med den i vår tid kjente begrunnelsen at de var nødvendige i bekjempelsen av alvorlig, organisert kriminalitet og terror.

Fullmaktene ble og har blitt kritisert for å være alt for vide; vagt formulerte og med for dårlige rettssikkerhetsgarantier. Politikerne insisterte den gang på at fullmaktene var nødvendige og at de kun ville brukes i alvorlige saker, hvor andre metoder kom til kort. Som det fremgår av The Independants kommentar, viser det seg at kritikernes frykt var berettiget. Etter 2003 har det skjedd en dramatisk økning i begjæringer om tilgang til privatpersoners telefondata og e-postdata, i enkelte tilfeller for å avdekke helt bagatellmessige forhold, som trygdemisbruk og lignende. Åpenbar misbruk i forhold til begrunnelsen for fullmaktene, og i et omfang som selvfølgelig innebærer inngrep i mange uskyldige borgeres privatliv.

Hva har dette med Norge å gjøre?

I Norge har Metodekontrollutvalget nylig levert sin utredning (NOU 2009:15) omkring tilsvarende kommunikasjonskontroll- og overvåkningsfullmakter i Norge. Her har utvalget både evaluert de utvidende fullmaktene til blant annet romavlytting som ble gitt ved endringer i straffeprosessloven i 2004, og vurdert behovet for eventuelle utvidelser av fullmaktene. Den norske lovgivningen er foreløpig mer restriktiv og mer avgrenset enn for eksempel den britiske RIPA-act, og Metodekontrollutvalgets vurderinger synes i hovedsak å være forholdsvis velbalanserte med hensyn til personvern og rettssikkerhet - selv om jeg ikke har hatt anledning til å gå grundigere gjennom utredningen foreløpig. Det er imidlertid punkter der som gir grunn til tilsvarende bekymringer som dem som synes å være realisert i Storbritannia. Et eksempel er forslaget om å gi politiet adgang til å foreta såkalt dataavlesning - som grovt sagt vil si at politiet, for eksempel ved å installere "spyware" i en persons datamaskin, kan se hva som foregår i maskinen før det overhodet skjer noen kommunikasjon til en annen maskin. Begrunnelsen er at "alminnelig" kommunikasjonskontroll - overvåkning av selve kommunikasjonen (typisk pr e-post) mellom to maskiner - i økende grad blir vanskeliggjort ved at personer (herunder kriminelle) benytter krypteringsteknikker som gjør det vanskelig eller umulig å lese innholdet mens det transporteres i nettet mellom avsender og mottaker. Dataavlesning vil muliggjøre lesing av innholdet før det blir kryptert. Problemet er at politiet da også - teknisk sett - også vil kunne få full kontroll over alt innholdet på vedkommende maskin. Det ville gripe inn ikke bare i personvernet, men i prinsippet også i tankefriheten. Metodekontrollutvalget har riktignok vært seg svært bevisst disse problemene, og har derfor foreslått en rekke rettslige begrensinger i fullmakten, slik at det ikke vil være lovlig å gå lenger enn til å avlese den kommunikasjonen som er på vei inn eller ut av datamaskinen. Problemet er imidlertid at man teknisk sett gir politiet en ny metode, hvor vi borgere bare må stole på at det ikke skjer misbruk av den tilgangen til alt innholdet i våre datamaskiner som de teknisk sett får. Historiske erfaringer, herunder de som ble dokumentert gjennom Lund-kommisjonens granskning av de hemmelige tjenestene og de vi nå ser i Storbritannia, tilsier at slike fullmakter vil bli misbrukt.

Regjeringen sitter også fremdeles på gjerdet når det gjelder spørsmål om implementering av EUs såkalte Datalagringsdirektiv (se tidligere bloggpost om dette), og med hensyn til den nye, svenske overvåkningslovgivningen (FRA-loven) som rammer nær sagt all vår e-kommunikasjon ut og inn av Norge (se tidligere bloggposter 1) og 2) om dette).

Med andre ord står vi i Norge per i dag overfor flere store utfordringer når det gjelder spørsmål om innføring av stadig mer overvåkning av våre privatliv og vår kommunikasjon - uten at det Regjeringen eller det store flertall av vår politikere synes å ha noen klare, prinsipielle holdninger. Erfaringene fra Storbritannia bør gi dem god grunn til å begynne å mene noe. Velgerne, og i praksis særlig pressen på deres vegne, bør ikke la de siste ukene frem mot valget gå, uten at alle partier avkreves klare svar på hvordan de forholder seg til disse spørsmålene. De er grunnleggende for hvordan samfunnet vårt skal bli seende ut fremover.

Regjeringen svarer på ICJ-Norges spørsmål angående FRA-loven

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

11. februar i år sendte Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling (ICJ-Norge) en såkalt intervensjonserklæring i klagesak mot Sverige til Menneskerettsdomstolen, på grunn av FRA-loven (se egen bloggpost fra mai, hvor lenker til dokumenter også er lagt inn). I den anledning sendte ICJ-Norge også brev til den norske Regjeringen, hvor blant annet følgende, tre spørsmål ble stilt:

1)Med bakgrunn i FRA-lovens dype inngripen i norske borgeres privatliv og rettssikkerhet: hva er regjeringens standpunkt til loven, og vil norske myndigheter ta opp saken i bilaterale samtaler med svenske myndigheter?
2)Er det aktuelt for regeringen å vurdere statsintervensjon i saken i medhold av EMK artikkel 36 nr 2 første alternativ?
3)Hva er Regjeringens syn på den totale overvåkningen av både formelle kommunikasjonsdata (jf Datalagringsdirektivet) og kommunikasjonens innhold (jf FRA-loven) som nå vil kunne finne sted?

Regjeringen har nå i brev av 15/6-09 (feiladressert, og derfor først mottatt helt nylig) fra Justisdepartementet fått svar. I sum svares følgende på de tre stilte spørsmålene:

1)Regjeringen har satt i gang "dialog" med svenske myndigheter.
2)Regjeringen vurderer ikke rettslig intervensjon i klagesaken mot Sverige.
3)Regjeringen viser også til endringsforslag som det svenske Forsvarsdepartementet fremmet i april, om styrket rett til informasjon til den som eventuelt har blitt overvåket.

ICJ-Norge vil nå vurdere å følge opp med nærmere spørsmål til Regjeringen, blant annet omkring hva "dialogen" med svenske myndigheter går ut på. ICJ-Norge kan heller ikke se at noen av endringene som er foreslått i FRA-loven, vil komme andre enn svenske borgere til gode.

Er Se&Hørs journalistikk en fare for ytringsfriheten?

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

Min advokatkollega John Chr. Elden har i en artikkel i tidsskriftet Minerva http://tinyurl.com/nfwc7w sammenlignet drap av kritiske journalister i Russland med Se&Hørs publisering av paparazzi-bilder av norske kjendiser. Han argumenterer for at begge fenomenene undergraver ytringsfriheten.

Dersom en journalist blir drept på grunn av sin yrkesutøvelse, av den eller de som ikke liker virksomheten, er det åpenbart et angrep på det frie ord. Kan et ukeblads bruk av ytringsfriheten virkelig undergrave den samme friheten? Ja, utvilsomt, vil jeg mene. Flere har ment at Eldens sammenligning er uproporsjonal, blant andre jusprofessor Jon Bing og generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold, se blant annet Dagbladet i dag(22.07.09) på side 38 og TV2s nettsider http://tinyurl.com/kom7sk .

Jeg er ikke enig i at Eldens sammenligning er uproporsjonal. Drap er selvfølgelig langt mer dramatisk, og trusselen om vold og/eller drap har også en mer umiddelbar sensurerende effekt på ytringfriheten. Men manglende respekt for den private sfære - enten fra myndigheter, pressen eller andre - vil over tid kunne gjøre like stor skade på ytringsfriheten, og på en nesten farligere måte, fordi virkningen er så subtil at den kan være vanskelig å få øye på før det er for sent.

Som Elden peker på i sin artikkel, var forholdet mellom den offentlige og den private sfære i ytringsfrihetssammenheng et tema som Ytringsfrihetskommisjonen viet mye plass til i sin utredning i 1999 (NOU 1999:27). Jeg tok også opp temaet ganske grundig i en juridisk fagartikkel "Pressefriheten og privatlivets fred - en oppsummering av rettstilstanden og en kritikk av Høyesteretts dom i Bryllupsfotosaken" i Lov og Rett nr 10 2008 s 596-610. Jeg siterer hva jeg skrev om det grunnleggende skillet mellom den private og den offentlige sfære, og den gjensidige avhengigheten mellom de to og dermed mellom ytringsfriheten og privatlivets fred som grunnpillarer i et liberalt demokrati:

I moderne, europeisk menneskerettighetstenkning, slik den kommer til uttrykk gjennom blant annet EMK, er vid ytringsfrihet/informasjonsfrihet i samfunnsdebatten en forutsetning for et fungerende demokrati. Likeledes forutsetter et fungerende demokrati at den enkelte borger har en beskyttet privat sfære, hvor det er mulig å utvikle seg som person og sosialt vesen, samfunnsdeltager, uten inngrep fra offentlige myndigheter og uten at det private offentliggjøres – man skal ikke ufrivillig måtte ”stå til ansvar” offentlig for det man foretar seg privat, med mindre det har offentlig interesse.
I forholdet mellom ytringsfriheten og privatlivets fred, opereres det i den sammenheng med et prinsipielt skille nettopp mellom den offentlige sfære – hvor meninger og informasjon om det som angår fellesskapet, samfunnet, utveksles – og den private sfære – hvor det som i utgangspunktet ikke angår samfunnet som sådant, foregår.
For ytringer som angår den offentlige sfære, er vernet sterkt – her er ytringsfriheten som sådan et samfunnsgode som krever beskyttelse for å sikre en opplyst samfunnsdebatt, hvor deltagerne ikke skal vegre seg fra å delta av frykt for rettslige sanksjoner. Det er blant annet et slikt synspunkt som begrunner at selv ”usanne” ærekrenkende beskyldninger i visse tilfeller kan aksepteres, når de offentliggjøres som ledd i samfunnsdebatten. De aksepteres i så fall ikke fordi samfunnet ønsker seg offentliggjøring av usanne beskyldninger som sådanne, men fordi samfunnet ønsker en prosess som leder til ”sannhet” – og den prosessen skjer nettopp gjennom den informasjonsutvekslingen som foregår i den offentlige sfære. Det er ytringsfriheten som prosess som krever beskyttelse.
Når det oppstår spørsmål om offentliggjøring av opplysninger om en enkeltpersons privatliv – uten at opplysningen har relevans i samfunnsdebatten – er det på tilsvarende vis, ikke bare den enkeltes privatliv som krever beskyttelse, men også selve den private sfære som felles samfunnsgode.

I et slikt perspektiv krenker den journalistikken som uten annen grunn enn "kikker"-motivet, publiserer private opplysninger/bilder om/av folk, vår felles private sfære, uavhengig av om 1,5 million lesere synes at bilder fra kjendisers privatliv er greit å publisere og underholdende å lese/se. Derfor bør vi alle, også i ren egeninteresse, reagere mot denne typen uthuling av den private sfæren, som til sist også undergraver ytringsfriheten.

ICJ-Norges brev til Regjeringen og Stortinget vedrørende Datalagringsdirektivet

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

(Nedenfor gjengis i sin helhet innholdet i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdelings (ICJ-Norge) brev av idag, 15.06.09, til Regjeringen og Stortinget)


Likelydende brev til:
Statsminister Jens Stoltenberg
Samferdselsminister Liv Signe Navarsete
Justisminister Knut Storberget
Stortingets samferdselskomité
Stortingets justiskomité


DATALAGRINGSDIREKTIVET – ICJ-NORGES SYN OG ANBEFALINGER

Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling (ICJ-Norge) er opptatt av at grunnleggende hensyn til blant annet rettssikkerhet og personvern blir varetatt av norske myndigheter, når tiltak i bekjempelsen av kriminalitet og eventuell terrorvirksomhet vurderes. I den sammenheng har ICJ-Norge også satt seg inn i og analysert EUs datalagringsdirektiv, som Norge i utgangspunktet er forpliktet til å implementere etter EØS-avtalen.

I det følgende gjengis ICJ-Norges vurdering av direktivet i forhold til de ovenfor nevnte hensyn, i lys av blant annet Norges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). ICJ-Norges konklusjon er at direktivet ikke kan implementeres slik det foreligger, uten at Norge samtidig i alvorlig grad innskrenker, i verste fall krenker, norske borgeres rettigheter etter EMK. ICJ-Norge kan derfor ikke anbefale at Norge implementerer direktivet.

Innledning
EU vedtok datalagringsdirektivet den 15. mars 2006 (direktiv 2006/24/EF), som pålegger medlemslandene å lagre trafikkdata om all telefon- og internettbruk i det enkelte land. Begrunnelsen for Datalagringsdirektivet er at de lagrede data gir grunnlag for bekjempelse av terror og organisert kriminalitet. Direktivet i dansk tekst finnes her:

http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/da/oj/2006/l_105/l_10520060413da00540063.pdf

Trafikkdata er opplysninger som genereres automatisk ved bruk av elektroniske kommunikasjonsnettverk, blant annet hvem som ringer til hvem og når. Datalagringsdirektivet forplikter medlemslandene til for eksempel å registrere opplysninger om tid og sted for kommunikasjonen, hvem som foretok kommunikasjonen, og hvilke telefonnummer eller IP-adresser som er benyttet.

I dag registrerer norske teleselskaper en rekke slike opplysninger med den begrunnelse at slik lagring sikrer at kommunikasjonen teknisk sett kan gjennomføres og underlegges fakturering. Også i Norge kan de lagrede data brukes for kriminalitetsbekjempende formål, dersom politiet får innsyn med hjemmel i straffeprosessloven. Politiet har etter de svært liberale norske regler hatt tilgang til en relativt begrenset mengde trafikkdata. For eksempel lagres ikke e-postkommunikasjonsdata, opplysninger om internettaksess eller posisjoneringsdata (hvor man befant seg da samtalen fant sted) systematisk i dag.

Etter konsesjonsvilkår fra Datatilsynet kan teleoperatørene i Norge i dag lagre opplysninger om teletrafikk til faktureringsformål i opp til fem måneder. Datalagringsdirektivet pålegger medlemslandene å lagre de aktuelle opplysningene i mellom seks måneder til to år. Dersom datalagringsdirektivet implementeres i norsk rett, må alle tilbyderne dermed lagre en utvidet mengde data i lengre tid enn det som er tillatt i dag, og lagre disse til andre formål - kriminalitetsbekjempelse.
Datalagringsdirektivet innebærer inngrep i flere verdier som anses grunnleggende i en rettsstat. Den mest sentrale verdien er personvernet – en verdi som er å anse både som en rettighet i norsk rett og en menneskerettighet etter EMK artikkel 8. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om en selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige.

Det følger av Norges menneskerettslige forpliktelser at alle inngrep i de rettighetene som vernes av EMK artikkel 8 må være forholdsmessige. Denne bestemmelsen setter imidlertid bare minstekrav til den norske lovgivningen, og myndighetene står fritt til å gi personvernet et sterkere vern enn det som følger av konvensjonen.

I lys av dette reiser Datalagringsdirektivet to sett med problemstillinger: Den første knytter seg til det overordnede spørsmål om registrering av så stor mengde personlige opplysninger om så mange mennesker er forholdsmessig ut fra det hensynet som begrunner registreringen, nemlig bekjempelse av alvorlig kriminalitet. Under forutsetning av at man finner at selve lagringen er forholdsmessig, oppstår en rekker spørsmål knyttet til hvordan lagringen skal skje, hvordan opplysningene skal oppbevares og på hvilke vilkår politiet og andre organer eventuelt skal få tilgang til opplysningene.

Registrering av trafikkdata som inngrep i personvernet
Datalagringsdirektivet gjør inngrep i personvernet på flere måter. For det første utgjør selve eksistensen av regler som åpner for at andre får innsyn i personlige opplyninger et inngrep overfor de som kan rammes av reglene – i dette tilfelle hele den norske befolkning.

Personvernkommisjonen fremhever i sin ”Uttalelse om Datalagringsdirektivet” av 12.06.2008 side 2 at:

”….datalagringsdirektivet setter både personvernet og ytringsfriheten på prøve. Dette vil gjelde selv om lagring av trafikkdata i henhold til direktivet ikke anses som kontinuerlig eller
regelmessig overvåkning av borgerne. Verdien av lagring må nemlig også veies opp mot
effekter på frimodighet. Dette gjelder selv om formelle friheter ikke berøres, og selv om de
registrerte data kun skal være tilgjengelige for politiet under regulerte forhold. Allerede
vissheten av at noen kan lete seg fram til dine kontakter og dine bevegelser, både i det
virkelige rommet og på Internett, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine
friheter til å samles, til å ytre seg og til å søke opplysninger. Dette er grunnleggende
rettigheter i et demokrati, som kommer til uttrykk både i norsk lovgivning og i Den
europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Etter kommisjonens oppfatning vil innføring av
direktivet kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon.”

ICJ-Norge slutter seg til Personvernkommisjonens frykt for at Datalagringsdirektivet og de lovreglene som vil følge dersom direktivet implementeres i norsk rett, vil bidra til en økning av det totale overvåkningsnivået i det norske samfunnet. En slik økning vil kunne ha en hemmende effekt på enkeltmenneskets frimodighet, og dermed også på ytringsfriheten og demokratiet.

For det andre utgjør selve registreringen av trafikkdata inngrep i hver enkelt telebrukers personvern. Dagens registrering foretas først og fremst av hensyn til at kunden skal kunne benytte teletjenester og kontrollere de kostnadene dette medfører. Registrering av personopplysninger enten med samtykke fra den personen opplysningene gjelder eller av hensyn til denne enkeltpersonen, er mindre inngripende enn registrering med begrunnelser som ikke knytter seg til den opplysningene gjelder. Registrering av trafikkdata for å bekjempe kriminalitet utgjør et kraftigere inngrep enn dagens registrering.

Når Datalagringsdirektivet pålegger teletilbyderne å lagre teletrafikken til alle nordmenn med telefon eller internettforbindelse med kriminalitetsbekjempelse som den primære begrunnelse, representerer det også noe helt nytt. Det innebærer at det innføres et etterforskningstiltak som rammer hele befolkningen, i motsetning til tradisjonelle etterforskingsmetoder som først kan tas i bruk etter spesiell begrunnelse, mot personer eller grupper av personer som er mistenkt for konkrete kriminelle handlinger.

Den foreslåtte lagringsplikt for trafikkdata har av denne grunn vekket en personverndebatt i EUs medlemsland, og også etter hvert i Norge. Blant annet har Artikkel 29-gruppen, som er et rådgivende organ i personvernsaker i EU, og der alle nasjonale tilsynsmyndigheter er representert, kommet med følgende uttalelse:

”Direktivforslaget stiller oss overfor en historisk beslutning. Målet er for første gang å innføre en forpliktelse i hele EU med henblikk på etterforskning å lagre enorme mengder data om alle borgeres kommunikasjon", og "Lagring av trafikkdata krenker den grunnleggende rettighet til fortrolig kommunikasjon som den enkelte er garantert i den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8”.

Et så vidtrekkende tiltak må kreve en solid begrunnelse. Så langt har ikke norske myndigheter begrunnet at Norge står ovenfor en kriminalitetstrussel som tilsier at så drastiske virkemidler bør tas i bruk.

Lagring og bruk av trafikkdata
Det følger av praksis fra den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), og alminnelig personopplysningsrett at både lagring av trafikkdata bruk av hver enkelt opplysning utgjør enkeltstående inngrep i personvernet. Dette innebærer at vilkårene og rutinene for slik lagring og bruk også er underlagt forholdsmessighetskrav.

Datalagringsdirektivet er uklart på en rekke punkter, blant annet hvordan lagringen av de aktuelle dataene skal skje, hvordan dataene skal oppbevares og ikke minst på hvilke vilkår politiet skal gis tilgang til dataene. Dette reiser viktige rettssikkerhetsspørsmål.

For det første fremstår spørsmålet om hvem lagringsplikten skal pålegges som uklart. Dersom formålet med lagringen skal oppnås fullt ut, vil lagringsplikten kanskje også kunne ramme institusjoner som i dag ikke betrakter seg selv som tilbydere av elektronisk kommunikasjon – internettkafeer, biblioteker, skoler, universiteter, hoteller osv., hvor det er mange brukere av kommunikasjonstjenester. Vil disse bli forpliktet til å registrere og lagre trafikkdata for telefonsamtaler, internettbruk og elektronisk post for alle brukerne?

Direktivet pålegger medlemsstatene enkelte plikter med hensyn til datasikkerhet. Teleselskapenes systemer er imidlertid ikke konstruert for å generere sikre bevis for bruk i retten, men for å ivareta de tekniske og faktureringsmessige sidene av kommunikasjon. Systemene innen alle tjenestene som er omtalt i datalagringsdirektivet, er forholdsvis åpne for manipulering. Planting av ”bevis” ved at personer som ønskes rammet, kontaktes av kriminelle i den hensikt å sverte vedkommende, er mulige scenarier.

Ifølge direktivet skal trafikkdataene lagres for å sikre at politiet kan få adgang til opplysningene i forbindelse med etterforsking, avsløring og iretteføring av ”serious crime”, som definert av den enkelte medlemsstat i deres nasjonale lovgivning. ”Serious crime” er et begrep det ikke finnes noen omforent definisjon av. I norsk rett kan politiet i dag be teleselskapene om utlevering av historiske trafikkdata (data som allerede er lagret) både i medhold av reglene om utleveringspålegg (straffeprosessloven § 210) og beslag (§ 203), og i medhold av regelen om kontroll av kommunikasjonsanlegg (§ 216b). Reglene om utleveringspålegg og beslag stiller imidlertid ingen krav til alvoret av den kriminaliteten det dreier seg om. ICJ-Norge vil understreke at dersom Datalagringsdirektivet implementeres i norsk rett, bør politiets tilgang ikke være større enn det som følger av dagens regel i straffeprosessloven § 216b som åpner for at politiet kan be retten om tillatelse til å få tilgang til trafikkdata i etterforskingen av forbrytelser som kan medføre fengsel i fem år eller mer. Noe annet vil være uforholdsmessig i lys av de inngrep registreringen og bruken av opplysningene utgjør.

Kritiske røster
Datalagringsdirektivet har ført til kraftige reaksjoner både i Norge og resten av Europa. I Tyskland har det vært gatedemonstrasjoner mot innføringen av direktivet, og i Norge har flere politiske partier – spesielt partienes ungdomsorganisasjoner – protestert mot implementering av direktivet i norsk rett. Utallige artikler er skrevet i norsk presse – et søk på norske domener ga hele 60 000 treff. Det kanskje mest interessante med debatten er at den også i Norge er i ferd med å etablere en ”folkebevegelse” mot innføringen av direktivet. Nesten 12 000 personer har signert det nettbaserte oppropet opprop.no, på nettsamfunnet Facebook (!) er det registrert 23 000 medlemmer i grupper som protesterer mot direktivet.

Det er fremdeles ikke avklart om regjeringen går inn for å implementere direktivet i norsk rett. Det kan synes som om den endelige avgjørelsen ble satt på vent til EU-domstolen hadde avgjort søksmålet fra Irland om i hvilken del av EU-retten direktivet hører hjemme. Etter at dommen mot Irland (EU-domstolens sak C 301/06) falt, har det imidlertid ikke, så vidt vi er kjent med, skjedd noen avklaring av norske myndigheters forhold til saken. Dommen omhandler kun det hjemmeltekniske grunnlag for direktivet. Ingen av de grunnleggende rettssikkerhetsinnvendingene er drøftet. Det er disse innvendingene norske myndigheter nå må ta stilling til.

Det finnes åpenbart en uro i større deler av folket for hvilke følger en implementering vil ha for personvernet. ICJ-Norge vil derfor oppfordre Stortinget og Regjeringen til å underkaste Datalagringsdirektivet en bred, prinsipiell debatt om hvilket forhold man i Norge ønsker å ha mellom hensynene til personvern og kriminalitetsbekjempelse. I en slik debatt er det avgjørende å ha for øye at personvern er en verdi som kanskje ikke er synlig og merkbar for de fleste før den er tapt. Det er også viktig å ha et reflektert forhold til i hvilken grad vi ønsker at en uspesifisert frykt for angrep mot vårt konstitusjonelle demokrati skal gjøre at vi tillater kraftige inngrep i et av hovedgrunnlagene for nettopp dette demokratiet – personvernet.

Avslutning og anbefaling:

ICJ-Norge oppfordrer Stortinget og Regjeringen til å tenke igjennom følgende:

Ønsker Norge å implementere et direktiv som
1. Innebærer krav til oppbygging av databaser over hele befolkningens kontaktnett og kommunikasjonsformer
2. Muliggjør overvåkning av hvor borgerne til enhver tid befinner seg – og hvilke geografiske bevegelsesmønstre de har
3. Aksepterer en uspesifisert og generell frykt som tilstrekkelig grunnlag for inngrep i hver enkelt borgers personvern.

ICJ-Norges råd til Regjeringen og Stortinget er at et slikt direktiv ikke bør implementeres.

***
Oslo, juni 2009
For ICJ-Norge


Ketil Lund (styreleder) Jon Wessel-Aas (utvalgsleder)

Tror professor Fredrik Sejersted at Rettsstaten er en stat der Staten har Rett?

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

I forlengelsen av debatten omkring statsråd Giskes håndtering av saken om politisk tv-reklame, har det oppstått en mer generell debatt om hva som kjennetegner en demokratisk rettsstat, og særlig om overnasjonale, juridiske institusjoners rolle i den sammenheng. Den har foregått i flere medier, men Dagbladet har fortjenestefullt vist absolutt størst interesse i å la denne viktige debatten få løpe og utvikle seg i sine debattspalter. Dagbladet har også hatt meninger, både på lederplass og ikke minst gjennom Marie Simonsens knivskarpe kommentarer. Mye av dette har jeg kommentert og oppsummert underveis i andre innlegg på denne bloggen (se bloggarkivet). I løpet av den seneste uken har både jeg og Anine Kierulf hatt ytterligere innlegg.

I Dagbladet i dag (6/6-09) har Fredrik Sejersted nok et innlegg i debatten, hvor han igjen - uten i nevneverdig grad å substansiere sin kritikk eller å konkretisere problemene med EMK - angriper de av oss som har forsøkt å forsvare EMK og EMDs rolle som voktere av grunnleggende prinsipper om individets rettigheter i en demokratisk rettsstat.

Jeg holder meg - som jeg også har gjort tidligere i debatten - til EMK og EMDs praktisering og håndheving av den overfor blant andre Norge. (Sejersted blander inn EU-systemet, og det fortjener også en debatt, men EU er først og fremst en regulering av frihandel, og ikke av individuelle rettigheter i en demokratisk rettsstat).

Det interessante i Sejersteds innlegg i dag, i forhold til EMK, er at han endelig kommer ut av skapet på et sentralt punkt; Han idealiserer vår egen Grunnlov, som ikke har "mer enn 4-5 paragrafer som er «operative», i den forstand at de faktisk påberopes for domstolene som skranker for Stortingets myndighet". Med andre ord foretrekker han situasjon hvor borgernes grunnleggende friheter overfor staten er regulert i en så impotent form som mulig, i en konstitusjon som et 2/3 flertall uansett kan endre når de vil. EMK og EMD er et problem, fordí det gir borgerene et reellt og rettslig håndevbart vern mot staten og mot et tilfeldig poiltisk flertall, dersom de grunnleggende frihetene og rettighetene til mindretallet/opposisjonen forsøkes innskrenket eller fjernet.

Med andre ord er Rettsstaten i Sejersteds visjon, en stat der staten alltid har siste ord; StatsRett kontra RettsStat...

Da kan man jo diskutere videre på disse forutsetningene. Inntil i dag, trodde noen av oss at vi snakket om samme konsept, men det gjør vi altså ikke..

Bruk av personbilder i media - rettslig oppdatering

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )

(Publisert i Norsk Redaktørforenings Årbok for 2009, utgitt i april 2009)

BILDER SOM FORTELLER OG BILDER SOM FELLER
Av advokat Jon Wessel-Aas

Bildespråkets rettslige begrensninger

Ifølge ordtaket kan et bilde fortelle mer enn 1000 ord. Bilder – fotografier og levende film – har også lenge vært en fast bestanddel av medias virkemidler i kommunikasjon av journalistisk stoff i artikler og reportasjer, i kombinasjon med det skrevne eller talte ord. Ofte nettopp fordi de forteller så meget mer enn hva språket alene kan formidle. I dagens mediesamfunn er det nok den altoverveiende hovedregelen at en artikkel eller en reportasje også inneholder bilder som illustrerer saken. Ofte dreier det seg om bilder av personer som har en eller annen tilknytning til saken, eventuelt bidrar til å illustrere saken. Digitalisering, både av selve fremstillingsteknikken og av formidlingsteknikken, har dessuten gjort et nærmest uendelig stort arkiv av bilder fysisk tilgjengelig for redaksjonene.

Publisering av bilder generelt kan reise en rekke rettslige spørsmål. Dels dreier disse seg om forholdet til rettighetene til bildene som sådanne – altså foto-/opphavsrettighetene. Disse må enten være klarert for bruk med rettighetshaveren, eller så må det følge av annet rettsgrunnlag – for eksempel sitatrett – at bildene kan publiseres uten avtale med rettighetshaveren. Dels dreier det seg om rettslige begrensninger i publiseringsadgangen på grunn av bildets innhold. Et eksempel, som ikke berører den alminnelige pressen til daglig – er forbudet mot visning av grovere, pornografiske bilder. Et annet, og for pressen langt mer praktisk eksempel, er de begrensningene som følger av forskjellige regler som beskytter hensynet til privatlivets fred og personvernet i forkjellige former.

I de senere årene har sistnevnte kategori begrensninger bidratt til flere avgjørelser, både i Høyesterett og i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), hvor pressefriheten har måttet vike for hensynet til den avbildede. Bilder som forteller, blir til bilder som feller.

I denne artikkelen skal jeg forsøke å trekke opp noen linjer på bakgrunn av nevnte rettspraksis omkring bruk av personbilder i media. Det blir nødvendigvis noen grove linjer, da temaet favner over mange ulikartede situasjoner, og fordi hver sak inneholder særegne nyanser som har betydning for vurderingen. Dessuten snakker vi om et felt som reguleres av flere sett med rettsregler som også delvis flyter over i hverandre. De overordnede vurderingene styres imidlertid av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), henholdsvis artiklene 8 (om personvernet/privatlivets fred) og 10 (om ytringsfrihet) – og slik sett er de mer spredte og konkrete, norske rettsreglene noe mindre interessante for utfallet av den enkelte sak. Det skal jeg også forsøke å få tydelig frem.

Vern mot publisering av personbilde – EMK artikkel 8 og åndsverkloven § 45c

Som nevnt ovenfor, finnes de overordnede reglene som styrer de rettslige avveiningene mellom hensynet til personvernet og hensynet til ytringsfriheten, i EMK – henholdsvis artiklene 8 og 10. Artikkel 8 forplikter den norske stat, herunder domstolene, til å beskytte enkeltpersoner mot uhjemlede inngrep i deres personvern, også i form av inngrep som gjøres av andre borgere, for eksempel pressen. Artikkel 10 forplikter tilsvarende i forhold til uhjemlede inngrep i ytringsfriheten. Forholdet mellom disse rettighetene, og håndteringen av konfliktene som oppstår mellom dem i konkrete saker, har det vært skrevet en god del om før – blant annet i min artikkel ”Prinsesser i sivil, Storebrors forlengede blikk, heroinhandlende fedre og ”spektakulære” bryllup – hva kan vi lovlig interessere oss for?” i nærværende årboks 2008-utgave.

Offentliggjøring av en persons bilde – i hvert fall når personen er identifiserbar og i ”fokus” – er som utgangspunkt utvilsomt et inngrep i vedkommendes personvern etter EMK artikkel 8. Dette fremgår av en rekke avgjørelser fra EMD, noe som Høyesterett også viser til i sin ferske dom i ”Memo-saken” (HR-2009-547-A), som jeg kommer nærmere tilbake til nedenfor.
Dette innebærer enkelt sagt at norske domstoler er forpliktet til å håndheve retten til eget personbilde etter artikkel 8, uavhengig av hva som ellers måtte følge av norsk lov, jf menneskerettsloven § 3 om EMKs forrang i forhold til annen norsk lov i tilfeller av motstrid.
Retten til eget personbilde er imidlertid også formelt vernet etter norsk lov. Først og fremst gjennom åndsverkloven § 45c, hvor følgende fremgår:

”Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når
a)
avbildningen har aktuell og allmenn interesse,

b)
avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,

c)
bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse…”

Denne bestemmelsen verner personbilder som sådanne mot offentliggjøring som ikke tilfredsstiller de angitte vilkårene – og for så vidt uavhengig av konteksten for øvrig og av hva bildene ellers inneholder av informasjon. (For ordens skyld: begrepet ”fotografi” i denne sammenhengen omfatter etter sikker rett også levende film.)

Denne artikkelen vil derfor først og fremst fokusere på hovedlinjene i virkefeltet til åndsverkloven § 45c, slik denne praktiseres etter gjeldende rett – herunder i lys av EMK artikkel 8 og artikkel 10.

Jeg vil imidlertid først si noe om andre rettslige begrensninger som kan ha betydning for adgangen til å publisere personbilder, og som i praksis ofte har ”konsumert” åndsverkloven § 45c som selvstendig bestemmelse i presserettssaker hvor bruk av personbilder har vært en del av temaet. Det hører med til helhetsbildet å nærme seg åndsverkloven § 45c med dette bakteppet.

Injurierende eller privatlivskrenkende bruk av personbilder

Vernet etter åndsverkloven § 45c gjelder som nevnt uavhengig av om bildet i seg selv viser den avbildede på en for øvrig krenkende måte eller ”røper” noe om vedkommendes personlige forhold ellers.

Et personbilde kan imidlertid også inneholde annen informasjon om den avbildede, som innebærer at publisering også utgjør offentliggjøring av personlige forhold – noe som i utgangspunktet rammes av straffelovens forbud mot krenkelser av privatlivets fred (pr i dag hjemlet i straffeloven § 390, men i løpet av året med ny plassering i snart vedtatt ny straffelov).

Et eksempel på dette fra rettspraksis er bildene i ”Bryllupsfotosaken” (Rt 2008 s 1089), hvor Se og Hørs publisering av bilder fra et ”kjendispars” private bryllupsfest ble ansett som omfattet av straffeloven § 390. Publiseringen ble etter en konkret vurdering imidlertid ikke ansett som rettstridig, og bladet ble frifunnet. Åndsverkloven § 45c var også anført, men under henvisning til samme rettsstridsvurdering, avviste Høyesterett også dette grunnlaget.

Kombinasjonen av et ellers ”nøytralt” personbilde og ledsagende opplysninger om den avbildede, kan selvfølgelig også medføre at reglene om privatlivets fred får anvendelse.

Et eksempel fra rettspraksis her er ”Plata-saken” (Rt 2008 s 489). Her var det snakk om i utgangspunktet nøytrale filmopptak av en mann som leier en liten jente på gaten, i følge med to polititjenestemenn – uten at man av selve bildene kunne utlede mer om sammenhengen eller situasjonen. Bildene ble imidlertid vist som innledning til en fjernsynsdebatt på NRK om problemet med narkotikahandel på ”Plata” i Oslo, sammen med en rekke andre filmsekvenser av forholdene der. I tilknytning til den konkrete filmsekvensen ble det dessuten opplyst at det man så var en mann som var pågrepet etter å ha hatt med seg sin fireårige datter på Plata for å kjøpe heroin. Med disse tilleggsopplysningene, kom Høyesterett til at selv om opplysning om en pågripelse for straffbare handlinger faller utenfor privatlivets fred, var det sentrale her at man både formidlet at mannen var misbruker og at han hadde med seg sin (ste)datter på heroinhandel – og de to siste opplysningene var av så vidt personlig karakter at straffeloven § 390 i utgangspunktet kom til anvendelse. NRK ble imidlertid frifunnet fordi rettsstridsvurderingen slo ut i favør av ytringsfriheten. Åndsverkloven § 45c var ikke anført for Høyesterett, men ut fra resonnementet i Bryllupsfotosaken (jf ovenfor), ville nok rettsstridsvurderingen ha slått ut på samme måte – i favør av ytringsfriheten.

På samme måte som publisering av et personbilde kan rammes av det mer generelle vernet av privatlivets fred, kan publisering av personbilder – typisk i kombinasjon med ledsagende kommentarer – også rammes av injuriereglene (pr i dag hjemlet i straffeloven §§ 246 flg, men i likhet med straffeloven for øvrig, under totalrevisjon, og antagelig flyttet ut av straffeloven (avkriminalisert) og inn i skadeserstatningsloven i løpet av året). Kjernen i injuriereglene er vern mot offentliggjøring av udokumenterte beskyldninger mot identifiserbare personer eller organisasjoner.

Et eksempel fra rettspraksis er ”Politivolddommen” (Rt 1999 s 1541). Her hadde Dagbladet i en artikkel med tittel ”Her slår politiet”, inntatt en serie bilder fra en pågripelsessituasjon hvor en identifiserbar polititjenestemann slår en tilsynelatende forsvarsløs mann som er påsatt håndjern og holdes fast av en annen polititjenestemann. Nærmere tekster beskrev bildene på en måte som i følge Høyesterett ikke etterlot tvil for leserne om at det dreide seg om ulovlig maktmisbruk fra politiets side. Dette innebar derfor en ærekrenkelse overfor den ellers anonymiserte polititjenestemannen. Da det viste seg at det ikke dreide seg om ulovlig maktbruk, men om forsvarlig maktbruk i forsøk på å avvæpne vedkommende, ble ærekrenkelsen ansett som rettstridig, fordi det var uaktsomt av avisen ikke å ha tatt større forbehold for at det kunne foreligge omstendigheter som gjorde maktbruken forsvarlig.

Poenget med disse eksemplene, som det finnes flere av, er å vise at bruk av personbilder som objektivt sett godt kunne ha blitt vurdert i forhold til åndsverkloven § 45c, ofte skjer i sammenhenger hvor de rettslig vurderes som faktorer i en større kontekst og etter de mer generelle reglene om privatlivets fred og/eller injuriereglene. I disse sammenhengene vil en isolert tilleggsvurdering av bildene etter åndsverkloven § 45c som regel være overflødig – fordi rettsstridsvurderingen, herunder særlig hensynet til ytringsfriheten, gjør seg gjeldende på samme måte.

Dette betyr imidlertid ikke at bildebruken er irrelevant for vurderingene etter de andre reglene. Tvert i mot viser eksemplene fra blant annet Plata-saken og Politivoldsaken, at det nettopp er bildebruken som gjør at det skjer en identifisering av den omtalte – noe som er en nødvendig forutsetning for at reglene om privatlivets fred og injurievernet i det hele tatt kommer til anvendelse. I slike tilfeller kan man derfor velge å si at det er bildebruken som reelt sett ”feller” pressen, når totaliteten vurderes som rettstridig.

Tilbake til åndsverkloven § 45c som ”selvstendig” publiseringsbegrensing

Som gjengitt ovenfor, oppstiller åndsverkloven § 45c som utgangspunkt et forbud mot publisering av personbilder uten samtykke fra den avbildede. Dette tilsvarer for så vidt utgangspunktet etter EMK artikkel 8, og er således i samsvar med Norges menneskerettslige forpliktelser i så måte.

Identifiserbarhet
Forutsetningen for vernet at personen kan identifiseres. Her kreves det neppe mer enn at de som kjenner personen fra før, kan kjenne vedkommende igjen gjennom bildet. Alminnelig ”sladding” av hele eller deler av ansiktet, vil derfor sjelden være nok til at man kommer utenfor vernet. Strengt tatt bør det i denne vurderingen imidlertid ikke tas hensyn til opplysninger utenfor selve bildet, hvis det ikke er mulig å identifisere vedkommende ut fra bildet alene. § 45c verner ikke mot identifisering som sådan, men mot offentliggjøring av en persons bilde. Det må likevel antas at avbilding av en fysisk nøytralt utseende person, som ikke er identifiserbar fordi de individuelle trekkene (typisk ansiktet) ikke synes i bildet, vil omfattes av vernet dersom vedkommende er navngitt i tilknyttet tekst.

Jeg kjenner ellers ikke til rettspraksis som avklarer nærmere grenser for hvilke deler, eller hvor mye av en persons kropp som må være avbildet for at § 45c kommer til anvendelse. At bilde av ansiktet er nok, sier imidlertid seg selv. Det har vært hevdet at det som hovedregel må være tale om tilnærmet ”portrettbilder” hvor i alle fall hodet er synlig. Om dette er riktig, er vanskelig å si. Antagelig innebærer det et litt for snevert syn. Noen personer kan ha enkelt gjenkjennelige, fysiske attributter for øvrig, som gjør dem identifiserbare også hvis hodet/ansiktet ikke synes i bildet. Nøyaktig hvor grensen skal trekkes kan derfor vanskelig avgjøres helt generelt. Men det synes klart at jo mindre av personen som er avbildet, jo lenger fra kjernen i § 45c kommer man. Der hvor det blir helt unaturlig å snakke om personavbilding, må eventuelt vern søkes i andre regler – typisk reglene om privatlivets fred – dersom vedkommende i konteksten likevel er identifiserbar.

Samtykke
Hvis bildet dekkes av vernet i § 45c, blir det først spørsmål om det foreligger samtykke til publisering.

Det oppstilles ikke formkrav til samtykket – det kan være avgitt skiftlig, muntlig eller, etter omstendighetene, implisitt. Det fremgår imidlertid av rettspraksis (blant annet ”Teazer-kjennelsen”, Rt 2001 s 1691) at det er den som publiserer som har bevisbyrden for at det er gitt samtykke – og det er uten videre klart at i forhold til bilder av privatpersoner, vil det stilles strenge krav til dokumentasjon for at det foreligger samtykke.

Et samtykke skal dessuten referere seg til publiseringen – det er ikke nok at vedkommende frivillig har latt seg avbilde, med mindre det går klart frem av omstendighetene rundt fotograferingen at hensikten er at bildet skal publiseres.

Her vil det for øvrig kunne oppstå uttallige nyanser, avhengig av blant annet vedkommendes forutsetninger for å forstå hva slags publisering det er tale om og ikke minst hvor langt samtykket gjelder i forhold til videre publisering.

Mens et bilde før i tiden som regel ble trykket i vedkommende utgave av avisen eller kringkastet i vedkommende tv-sending, og ”ferdig med det”, er dagens mediebilde langt mer komplisert. I dag vil det meste også legges ut på mediets internettsider og bli liggende tilgjengelig i prinsippet for evig, eventuelt spres videre på nettet og dukke opp ”hvor som helst”. I denne virkeligheten vil jeg anta at domstolene vil stille desto større krav til samtykket, før det aksepteres i forhold til § 45c. Samtidig kan det argumenteres for at jo mer fortrolige folk blir med denne virkeligheten, jo større krav kan man etter hvert stille til den enkelte med hensyn til å forstå hva et samtykke til publisering innebærer.

Et åpent spørsmål i den sammenheng er ellers om et i utgangspunktet gyldig samtykke til publisering, herunder på nettet, senere kan trekkes tilbake, dersom vedkommende etter lengre tid – av en eller annen legitim, personlig grunn – ikke lenger ønsker at bildet ligger ute på nettet. I forhold til bilder av rent private personer i mer eller mindre private situasjoner, vil jeg tro at både det generelle vernet av privatlivet og for eksempel avtaleloven § 36 som hjemler adgang til å revidere urimelige avtaler, vil kunne anføres som grunnlag for å kreve sletting.

Et siste poeng i forhold til samtykkespørsmålet er at det ikke kan utledes noe samtykke til publisering av et personbilde av det forhold at vedkommende selv har valgt for eksempel å legge ut et personbilde av seg selv på nettet, for eksempel på Facebook eller lignende mer eller mindre offentlig tilgjengelige, personlige nettsteder. En annen sak er at det i den avveiningen mellom hensynet til personvernet og hensynet til ytringsfriheten som til syvende og sist kan bli avgjørende for om publisering er rettstridig, vil kunne være et relevant moment i favør av publisering at vedkommende selv har eksponert sitt personbilde offentlig (se i den sammenheng EMDs dom av 26.02.02 i Krone Verlag GmbH & Co. KG mot Østerrike).

Det er i det hele tatt grunn til å advare pressen mot å basere seg på at det foreligger samtykke til publisering av et personbilde, med mindre samtykket fremgår ganske utvetydig og på en måte som lar seg dokumentere i ettertid.

Hensynet til ytringsfriheten – allmennhetens behov
Dersom det ikke foreligger samtykke til publisering, er systemet i § 45c at publiseringen må være hjemlet i et av de unntakene som bestemmelsen ramser opp, jf gjengivelsen av de presserelevante unntakene ovenfor.

Nå er det jo imidlertid slik at publisering av et bilde er en ytring og som sådan beskyttet av blant annet EMK artikkel 10 (og Grunnloven § 100), hvoretter hovedregelen jo er ytringsfrihet og at eventuelle begrensinger i denne må begrunnes særskilt.

Det er derfor til liten hjelp for vurderingen å ta utgangspunkt i spørsmålet om det er forbudet i § 45c mot publisering av personbilder uten samtykke, jf EMK artikkel 8, eller ytringsfrihet etter EMK artikkel 10 som er hovedregelen.

Likeledes er det i dag mindre interessant å forholde seg strengt til ordlyden i de unntakene fra forbudet som oppstilles i § 45c, når man skal beskrive rettstilstanden – selv om de langt på vei gir uttrykk for nettopp de situasjonene hvor hensynet til ytringsfriheten vil slå gjennom.

Poenget er som nevnt innledningsvis i artikkelen at publisering av personbilder innebærer at det oppstår en ”kollisjon” mellom to menneskerettigheter, som må løses ut fra den ”alminnelige” helhetsvurderingen som vi etter hvert kjenner godt fra alle sakene om ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred.

På grunn av den EMD-drevne rettsutviklingen som har skjedd i Norge de seneste ti årene, er det heller ikke spesielt relevant å se på norsk rettspraksis omkring § 45c fra lenger tilbake enn det.

I nyere tid er det – mye grunnet det nære forholdet til reglene om privatlivets fred og injurier – så godt som ingen rettspraksis omkring forholdet mellom alminnelig pressefrihet og § 45c.
Den eneste høyesterettsavgjørelsen som bygger direkte på § 45c er Høyesteretts helt ferske dom i Memo-saken (jf referansen i innledningen). Denne dommen gir til gjengjeld et meget godt bilde av rettstilstanden i dag, og den bekrefter også hva jeg har sagt ovenfor om sammenfallet mellom helhetsvurderingen som må foretas på bakgrunn av EMK, hva enten det er det er tale om injurier, privatliv eller personbilder.

Konkret gjaldt saken bladet Memos publisering over hele forsiden av et bilde av det tilsynelatende agiterte ansiktsuttrykket til en libanesisk mann bosatt i Norge. Bildet var tatt da han noen måneder tidligere hadde deltatt i en lovlig demonstrasjon i Oslo mot publisering av Muhammed-karikaturer. Bildet ble brukt som illustrasjon til en artikkel om problemene med innvandring i Norge, spesielt med hensyn til frykten for islam, derunder enkelte innvandreres villighet til å løse konflikter ved vold. Kort sagt kom Høyesterett til at bildet av mannen ikke hadde noen direkte tilknytning til innholdet i selve artikkelen – og at han som privatperson ikke måtte finne seg i å bli brukt som illustrasjon til en artikkel om noe helt annet enn den konkrete demonstrasjonen bildet var tatt fra. Det fremgår av premissene at han derimot hadde måttet akseptere bruk av bildet i forbindelse med omtale av demonstrasjonen, og det holdes også åpent for at dersom Memo hadde valgt et videre vinklet bilde, hvor også andre deltagere i demonstrasjonstoget var med, slik at det gikk tydeligere frem at bildet var fra en demonstrasjon, kunne det kanskje ha passert som illustrasjonsbilde også i sammenheng med Memos artikkel.

Like viktig som den konkrete begrunnelsen, er Høyesteretts generelle gjennomgang av særlig EMDs praksis omkring bruk av personbilder, som jeg gjengir hovedpunkter fra:

For det første fastslås det at personbildet er en særlig sensitiv del av personvernet. Videre fremgår det at offentlige personer, herunder også den som trer inn i offentligheten i en bestemt situasjon, langt på vei må akseptere at personbilder av dem publiseres i sammenheng med journalistisk omtale av deres offentlige roller – uavhengig av om de eller deres bilde er offentlig kjent fra før. Dette dekker store deler av pressens daglige behov for å bruke bilder av politikere, næringslivsledere og andre ”samfunnstopper” når disse eller deres virksomhet omtales.
Når det derimot gjelder ”menigmann” tilsier EMDs praksis stor varsomhet med å publisere personbilder av ham, i sammenhenger hvor personen er selve fokus, med mindre vedkommende selv og frivillig har opptrådt slik i den offentlige debatt at han må regne med personfokus. Dette gjelder i utgangspunktet også privatpersoner som er under straffeforfølging, med mindre hensynet til allmenn interesse eller andre særlige omstendigheter tilsier at personbilde kan publiseres (jf blant annet EMDs dom av 11.01.05 i Sciacca mot Italia).

Bruk av personbilder av privatpersoner for å illustrere et generelt samfunnsproblem kan i visse tilfeller aksepteres, jf for eksempel Plata-saken, men det forutsetter at bruken, herunder identifiseringsgraden, ikke går lenger enn illustrasjonsbehovet forsvarer.

Memo-dommen anbefales i det hele tatt som lesestoff for den redaktør som ønsker å få en samlet oversikt over hvordan i hvert fall Høyesterett oppfatter rettstilstanden med hensyn til bruk av personbilder i media.

(Etter deadline for innlevering av denne artikkelen falt EMDs dom av 16.04.09 i saken Egeland og Hanseid mot Norge, som redaksjonen likevel har tillatt meg å føye til en kommentar om: Egeland og Hanseid ble som redaktører i henholdsvis Dagbladet og Aftenposten i Høyesterett dømt i 2004 for overtredelse av fotoforbudet i domstolloven § 131a, da de hadde publisert bilder tatt av Veronica Orderud på vei ut av rettslokalet etter å ha mottatt tingrettens dom på 21 års fengsel for medvirning til trippeldrap i ”Orderud-saken”. Begge klaget til EMD. EMD fant imidlertid ikke at Høyesteretts domfellelse var i strid med EMK artikkel 10, idet det ble lagt særlig vekt på Veronica Orderuds krav på personvern etter artikkel 8. Det ble i den forbindelse vist til hennes særlig behov for vern som straffeforfulgt i forbindelse en situasjon direkte i tilknytning til straffesaken – uavhengig av at hennes bilde og identitet var offentlig kjent fra før. EMD viste i denne sammenheng til Prinsipp 8 (om ivaretagelse av personvern i sammenheng med verserende straffeforfølgning) i vedlegg til Recommendation (2003) 13 fra Europarådets Ministerkomité. Denne dommen bekrefter både hva jeg har skrevet ovenfor om betydningen av artikkel 8 i alle saker som angår personbilder, og at det er artikkel 10 g 8 som ”styrer” vurderingene, ikke hva som står i vedkommende, nasjonale lovtekst.)

Ny dom fra EMD - økt innsynsrett for pressen?

(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )


En fersk dom fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), innebærer at norsk presse kan ha større rett til innsyn i dokumenter hos det offentlige enn hva som synes å følge av blant annet den nye offentleglova. Dommen innebærer i alle fall at forvaltningens vurdering av meroffentlighet ikke lenger ubetinget kan unntas domstolprøving, slik tilfellet hart vært i norsk rett. Jeg kan ikke se at dommen og dens konsekvenser for praktiseringen av dokumentoffentlighet i Norge, har vært omtalt av noen ennå.

I april i år avsa EMD dom i en sak mot Ungarn, vedrørende krav på innsyn i dokumenter hos det offentlige, som en del av ytringsfriheten

Saken dreide seg om en menneskerettighetsorganisasjons krav om å få utlevert et dokument fra Ungarns konstitusjonelle domstol. Organsisasjonen hadde ikke krav på innsyn/utlevering etter ungarsk rett, og begjæringen var blitt avslått. Organisasjonen klaget til EMD og hevdet at Ungern dermed hadde krenket EMK artikkel 10 om ytringsfrihet, fordi innholdet i det aktuelle dokumentet hadde offentlig interesse og at når myndighetene brukte sitt "monopol" på informasjonen til å nekte innsyn, innebar dette indirekte en slags sensur av en offentlig debatt.

EMD viste til at det gjentatte ganger i saker som angikk domfellelser eller sensur av pressen i tilfeller hvor det var tale om publisering av informasjon med offentlig interesse, hadde vært uttalt at "the public has a right to receive information of general interest". Dette innebar ikke bare at myndighetene skal ha tungtveiende grunner for å sanksjonere mot pressen, når den publiserer eller søker å publisere informasjon med offentlig interesse. Det innebar også at myndighetene heller ikke skulle legge ugrunnede hindringer i veien for for eksempel pressens adgang til den type informasjon som kan danne grunnlag for arbeidet som "offentlig vaktbikkje". Det ble blant annet vist til en tidligere EMD-dom om pressens kildevern, hvor EMD på tilsvarende måte slo fast at kildevernet var en vesentlig forutsetning for pressens kontrollfunksjon, og at å pålegge journalister å oppgi sine kilder uten videre, på sikt ville begrense kilders ønske om å gi vesentlig informasjon til pressen (Goodwin mot Storbritannia)

Dette er en meget interessant dom. Så vidt jeg kjenner til er det første gang at EMD slår fast at krav på innsyn i dokumenter hos det offentlige, prinsipielt er en del av ytringsfriheten etter EMK - med andre ord slik at spørsmål om å nekte innsyn i dokumenter må vurderes i henhold til de samme kriteriene som gjelder for begrensninger i ytringsfriheten eller. Blant annet slik at nektelse av innsyn må anses som nødvendig i et demokratisk samfunn.

Selv om det også etter for eksempel offentleglova skal legges vekt på allmenn interesse m v i meroffentlighetsvurderingen, betyr EMDs dom noe prinsipielt annerledes. Nå vil vedkommende forvaltningsorgan i forhold til enhver innsynsbegjæring prinsipielt måtte vurdere spørsmålet om vilkårene for å nekte innsyn etter EMK er oppfylt. Det vil ikke være tilstrekkelig å vise til at offentleglova hjemler unntak fra offentlighet.

En annen, og minst like viktig, konsekvens av dommen er at norsk retts regel om at domstolene ikke skal overprøve forvaltningens skjønn med hensyn til spørsmålet om meroffentlighet, ikke vil kunne opprettholdes fullt ut. Den som herretter nektes innsyn, vil som hovedregel kunne kreve at domstolene prøver om nektelsen er i samsvar med EMK. Det vil i praksis innebære at domstolene også må kunne overprøve forvaltningens skjønn i forhold til meroffentlighetsspørsmålet.

Jeg nevner til sist at EMDs dom også må leses slik at prinsippet gjelder generelt i forhold til dokumenter/informasjon som det offentlige har i sin ekslusive besittelse. Saken for EMD gjaldt for eksempel saksdokumenter hos en domstol - hvor allmennhetens innsynsrett i Norge normalt ville være regulert av prosesslovgivningen.