(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
I Danmark har rettstvisten mellom Forsvarsminsiteriet og forlaget/forfatteren som vil gi ut boken om forfatterens opplevelser som jegersoldat i Afghanistan, skapt debatt og reist spørsmåle om flere temaer (se for eksempel Politikens dekning av saken). Alle har en side til ytringsfriheten. At avisen Politiken valgte å trykke hele boken som bilag til avisen, mens Forsvarsminsiteriet hadde bedt domstolene om å forby forlag/forfatter å utgi boken, ble av avisen begrunnet i hensynet til informasjonsfriheten og befolkningens krav på å få innsyn i hva "deres gutter" egentlig gjør og opplever i den krigen som Danmark deltar i.
At Politikens sjefredaktør dermed utsetter seg for mulig straffeforfølgelse for brudd på strafferegler omkring rikets sikkerhet m v, reiser i seg selv et betydelig og interessant spørsmål om forholdet mellom statens behov for å holde visse opplysninger hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet og borgernes krav på å få relevant informasjon om forholdene ved sine soldaters operasjoner i en kontroversiell krig. Jeg lar likevel det temaet ligge i denne omgang.
Et annet spørsmål som reises er hvorledes Politikens trykking av innholdet i boken står seg i forhold til forfatterens og forlagets opphavsrettigheter. Det er nemlig slik at opphavsrettslovgivningen - i Norge og Danmark, som i resten av Europa iallfall - som hovedregel krever samtykke fra opphavspersonen dersom andre skal gjøre, i dette tilfellet, innholdet i en bok tilgjengelig for allmenheten. Et typisk unntak fra dette er den såkalte "frie sitatrett" som blant annet innebærer at andre fritt kan sitere fra en bok i debattsammenheng. Sitatretten forutsetter imidlertid at den boken det siteres fra allerede er offentliggjort med opphavspersonens samtykke. I Norge følger dette av åndsverkloven § 22. (Og uansett hjemler ikke sitatretten å gjøre en hel bok tilgjengelig for allmenheten, uten opphavspersonens samtykke).
Eller er det likevel ikke ubetinget slik at man ikke kan sitere fra ikke-offentliggjorte bøker, dokumenter og lignende? Kan det tenkes at ytringsfriheten i noen tilfeller innebærer en rett til også å sitere fra ikke-offentliggjorte dokumenter, mot opphavspersonens vilje eller endog protester?
Flere av oss som driver med disse rettsområdene til daglig, samt en rekke universitetsjurister, har diskutert om ikke visse sider ved opphavsrettslovgivningen må settes til side av hensyn til ytringsfriheten - noen autoritative rettsavgjørelser kan ikke sies å foreligge omkring dette. I den danske avisen Informationen i dag tas spørsmålet opp generelt, på bakgrunn av den aktuelle saken i Politiken. I Informationens artikkel er det universitetsjuristen Morten Rosenmeier som tar til ordet for at opphavsrettslovgivningen ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for ytringsfriheten. Dette er jeg enig med ham i - og dette kan anføres i forhold til flere deler av opphavsrettslovgivningen.
Jeg holder meg her til spørsmålet om å sitere fra ikke-offentliggjorte skrifter (enten det er ikke-utgitte bøker, interne notater fra forvaltning eller næringsliv eller andre typer dokumenter). Ifølge opphavsrettslovgivningen er svaret altså absolutt: nei! Før et åndsverk er offentligjort med opphavspersonens samtykke, eksisterer det ingen sitatrett.
Ofte vil dette være uproblematisk, fordi eventuelle allmenn interessant informasjon som dokumentet måtte innholdet, fritt vil kunne gjengis ved referat. Informasjonen som sådan beskyttes ikke av opphavsretten - den beskytter bare den konkrete formen informajsjonen er nedfelt i fra forfatterens side. Men andre ganger er det slik at verken forfatteren av innholdet eller andre som kjenner innholdet overhodet vil vedkjenne seg informasjonens eksistens, eventuelt at de påstår at det står noe helt annet i et dokument enn hva som er tilfellet eller at de bestrider en utenforståendes tolkning av innholdet.
Dette er ikke en uvanlig situasjon for journalister å oppleve i arbeidet med kritisk journalistikk: En industribedrift som anklages for å ha sluppet et skadelig produkt på markedet, nekter for at de kjente til de skadelige egenskapene på forhånd. En hemmelig, intern rapport viser imidlertid noe helt annet. En journalist får tak i rapporten og konfronterer bedriftsledelsen med dette. Skal bedriften da fortsatt kunne benekte forholdet, og med opphavsrettslovgivningen i hånden nekte journalisten å avsløre dem, ved å vise til at dokumentet ikke er offentliggjort, og at det derfor ikke er lovlig å publsiere det eller sitere fra det?
Som advokat for pressen har jeg opplevd mange slike varianter. Jeg har deriblant opplevd at en advokat som hadde forfattet en avtale mellom to parter, forsøkte å hindre at journalistene la avtalen ut på nettet, under henvisning til opphavsrett og at dokumentet ikke var offentliggjort. Avtalen dokumenterte eksistensen av en klausul som partene hadde nektet for eksistensen av. Dokumentet ble publisert på mediets nettsider, og saken ble ikke forfulgt av advokaten.
I pressen publiseres det regelmessig sitater fra ikke-offentligjorte dokumenter, ikke minst i kritiske sammenhenger hvor den som har forfattet og/eller "eier" dokumentet overhodet ikke er interessert i at dets innhold blir kjent. Det er i ofte en helt nødvendig forutsetning for å kunne dokumentere virkeligheten. Som regel går dette upåaktet hen med hensyn til de opphavsrettslige sidene, men poenget er at med dagens europeiske opphavsrettslovgivning ville man med lovens ordlyd i hånden kunne nekte pressen i å dokumentere på den måten, eventuelt kreve erstatning for opphavsrettskrenkelse i ettertid - med mindre opphavsrettslovgivningen settes til side av domstolene, under henvisning til ytringsfriheten. Det har skjedd flere ganger i forhold til annen lovgivning som isolert sett begrenser ytringsfriheten, og jeg er overbevist om at norske domstoler vil gjøre det samme i forhold til opphavsrettslovgivningen, dersom hensynet til ytringsfriheten tilsier det i en konkret sak.
Ytringsfrihetskommisjonen tok deler av disse problemene opp i sin utredning i 1999 (NOU 1999:27), i et eget avsnitt 6.2.4.3 om forholdet mellom ytringsfriheten og opphavsretten. Der slo kommisjonen fast at også eventuelle begrensinger i ytringsfriheten som ble begrunnet i opphavsrett, måtte tilfredsstille de kriteriene for inngrep i ytringsfriheten som gjelder generelt. Kommisjonen viste til at det tradisjonelt innenfor opphavsretten ikke hadde vært vanlig å trekke inn forholdet til ytringsfriheten. men Kommisjonen forutsatte at det med vedtagelse av den nye Grunnloven § 100 ville bli lagt noe større vekt på ytringsfriheten i møte med opphavsretten.
Det er likevel et problem når europeisk opphavsrettslovgivning på et så viktig punkt som sitatretten, tvinger domstolene til å måtte trosse lovens klare ordlyd for å kunne ivareta ytringsfriheten i konkrete saker.
Dette bør løses av lovgiver, ved at det lages en mer fleksibel sitatrettregel - for eksempel ved å sløyfe kravet om at et verk må være offentliggjort før det oppstår sitatrett i tilfeller hvor sitering har "allmenn interesse". Problemet er at dette ikke er et rent nasjonalt anliggende. Opphavsretten reguleres overordnet av internasjonale konvensjoner og EU-direktiver - også på dette punktet. Men det er ikke bare på dette punktet opphavsrettslovgivningen kunne ha godt av en revisjon i forhold til ytringsfriheten. Som påpekt av Morten Rosenheimer i ovenevnte artikkel i Informationen, bør opphavsrettslovgivningen undegis en revisjon på flere punkter. Dette bør derfor tas opp på i det minste et europeisk plan. Pressens organisasjoner burde være blant de som tok til orde for dette - selv om pressen selv lager opphavsrettsbeskyttet stoff. Informasjonsfriheten bør være i førersetet.
tirsdag 22. september 2009
tirsdag 8. september 2009
Valg '09 - finnes det partier igjen som egentlig respekterer rettsstaten og menneskerettighetene ?
(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
Som jurist og advokat har jeg avlagt ed som - med noen flere ord - i bunn og grunn innebærer at jeg som sådan skal fremme rett og hindre urett. En forutsetning for å avlegge en slik ed fra min side, er at det samfunnet jeg virker i, er en demokratisk rettsstat. Denne forutsetningen består av mange elementer, blant annet at det finnes grenser for hvilke inngrep statsmyndighetene kan gjøre i borgerens ytringsfrihet og privatsfære, samt at alle borgere er like for loven og at ingen kan straffes eller sperres inne uten lov og dom.
Når jeg følger med på utviklingen i norske politiske partiers holdninger de senere årene, og ikke minst nå under valgkampen, hvor flere av dem tenderer til å overby hverandre på populistiske punkter, lurer jeg på om det ikke er på tide at også våre folkevalgte og de som pekes ut til å regjere blir bedt om å avlegge tilsvarende ed. Det er i alle fall forsvinnede få partier igjen som ser ut til å respektere rettstatens prinsipper fullt ut. Tvert om ser det ut til at de fleste partier i dag, har et ganske pragmatisk forhold til slike prinsipper - de respekteres omtrent "så langt de passer".
Selv en liten, overfladisk runde blant partienes utspill/handlinger de senere år, kan illustrere dette.
Hvis vi begynner med dagens regjeringspartier - som regjeringskollegium - kan nevnes eksempler som forsøk på gjenopplivning av blasfemiforbudet, vegringen mot å respektere politisk ytringsfrihet etter Menneskerettsdomstolens dom mot Norge i saken om politisk tv-reklame, samt manglende stillingtagen til den masseovervåkningen av norske borgere som EUs Datalagringsdirektiv og den svenske FRA-loven innebærer.
Partiet Frp holdninger i deler av sin innvandrings-/asylpolitikk (med innføring av "interneringsleire" m v) er åpenbart i strid med menneskerettighetene. Likeså utspill som å holde Kekar i forvaring inntil han sendes ut av landet - uavhengig av hva domstoler og menneskerettslovgivning sier. Frp-politikere har generelt vist at de er villige til å sette grunnleggende menneskerettigheter til side, hvis rettighetene ikke passer deres politiske syn på et bestemt felt eller i en konkret sak.
Nylig har vi sett at to av toppene i Oslo-AP, Rune Gerhardsen og Jan Bøhler, har kommet med utspill som - slik de er sitert og referert, se Kaja Storviks kommentar i Dagsavisen i dag - i praksis sammenfaller med Frps forslag om internering av asylsøkere, som skjærer folkegrupper over én kam og som nærmest anvender en kriminell skyldpresumsjon overfor asylssøkere uten identitespapirer. Utspill som regjeringen ikke tar avstand fra, men langt på vei stiller seg bak i følge Dagbladet i dag. Med dette er det altså ikke langt mellom Frp og AP når det gjelder å tilfredsstille de styggeste holdningene blant "folk flest" - på bekostning av enhver respekt for grunnleggende rettsstatsprinsipper. Nasjonalsosialisme blir et nærliggende begrep på en slik forening mellom Frp og AP.
Og om det er representativt for SVs syn, vites ikke, men SVs Stein Ørnhøi har også kastet seg på xenofobbølgen hvor hele grupper/nasjonaliteter skjæres over én kam som kriminelle og/eller som snyltere på vår velferdsstat, i et innlegg i Dagsavisen sist helg. En glimrende kommentar til Ørnhøis utspill og til dets rettsstatlige og menneskerettslige implikasjonener er skrevet av Knut Johannessen på hans blogg Voxpopulinor.
Så har vi SP. Som nisjeparti som først og fremst er opptatt av distriksinteresser samt proteksjonisme og selvråderett på vegne av norsk primærnæring, overskygger dette - i hvert fall for meg - partiets egentlige holdninger til de store spørsmålene om rettsstaten og menneskerettighetene. Men som regjeringsparti, er det et faktum at det er SPs Liv Signe Navarsete som samfredselsstatsråd som har hatt ansvaret blant annet for regjeringens (ikke-)håndtering av blant annet de spørsmål som Datalagringsdirektivet og FRA-loven reiser.
Krf kan mene hva de vil generelt om rettstat og menneskerettigheter, men når partiet svikter fullstendig hva angår religionsfrihet (jf opprettholdelse av statskirke, håndteringen av kristendommens plass i skoleundervisningen m v), kan partiet ikke gis godkjentstempel i forhold til respekt for menneskerettighetene.
Av de teoretisk aktuelle regjeringspartiene for øvrig står H og V igjen. Begge partiers ideologi er tradisjonelt tuftet på tanken om den liberale rettsstat, hvor individets grunnleggende rettigheter skal stå sterkt overfor staten og det rådende flertallet. Men har for eksempel ikke hindret H fra å i stor grad ha støttet og stemt for de senere tids utvidelser av politiets adgang til å bruke diverse former for overvåkning/kommunikasjonskontroll i kriminalitetsbekjempelsen. V har nok renest mel i posen når det kommer til å faktisk følge opp i spørsmål om rettsstat og menneskerettigheter, selv om det var under daværende justisminister, Vs Odd Einar Dørum at gjeldende regler om blant annet romavlytting, herunder i avvergende/forebyggende øyemed, ble innført i 2005. Regler som Metodekontrollutvalget i sin nylig avgitte utredning har funnet delvis å være i strid med Grunnloven § 102 (om forbud mot "Hus-Inkvisitioner"). V har for øvrig vært det prinsipielt klareste partiet i sin motstand mot for eksempel både Datalagringsdirektivet og FRA-loven.
Alt i alt er det både skremmende og trist at konklusjonen er at man som velger egentlig har svært få partier å velge mellom i dag, hvis opprettholdelse av rettsstaten og reell respekt for menneskerettslig individvern er et viktig tema. Alle andre spørsmål som opptar oss som velgere blir illusoriske dersom vi aksepterer at rettsstatsprinsipper og grunnleggende individvern er størrelser som vi kan "handle" med når det passer oss - hvilket altså mange av partiene på begge sider av det såkalte borgerlige-sosialistiske skillet har vist at de er villige til å gjøre, hvis det tjener visse særinteresser eller det kan sanke stemmer blant "folk flest".
Det burde jo ikke være et partipolitisk spørsmål i det hele tatt - en prinsippfast holdning - også i praksis - til disse spørsmålene må kunne forventes å ligge i bunn av all politikk. Når det åpenbart ikke gjør det, har samfunnet vårt et alvorlig problem. Problemet blir ikke mindre av at våre to største partier, Frp og AP, kanskje er de partiene som i størst grad har vist seg villige til å legge rettstatsprinsipper og individvern til side, når målet er viktigere enn middelet.
Godt Valg kan det pr definisjon ikke bli i dette perspektivet, dessverre.
Som jurist og advokat har jeg avlagt ed som - med noen flere ord - i bunn og grunn innebærer at jeg som sådan skal fremme rett og hindre urett. En forutsetning for å avlegge en slik ed fra min side, er at det samfunnet jeg virker i, er en demokratisk rettsstat. Denne forutsetningen består av mange elementer, blant annet at det finnes grenser for hvilke inngrep statsmyndighetene kan gjøre i borgerens ytringsfrihet og privatsfære, samt at alle borgere er like for loven og at ingen kan straffes eller sperres inne uten lov og dom.
Når jeg følger med på utviklingen i norske politiske partiers holdninger de senere årene, og ikke minst nå under valgkampen, hvor flere av dem tenderer til å overby hverandre på populistiske punkter, lurer jeg på om det ikke er på tide at også våre folkevalgte og de som pekes ut til å regjere blir bedt om å avlegge tilsvarende ed. Det er i alle fall forsvinnede få partier igjen som ser ut til å respektere rettstatens prinsipper fullt ut. Tvert om ser det ut til at de fleste partier i dag, har et ganske pragmatisk forhold til slike prinsipper - de respekteres omtrent "så langt de passer".
Selv en liten, overfladisk runde blant partienes utspill/handlinger de senere år, kan illustrere dette.
Hvis vi begynner med dagens regjeringspartier - som regjeringskollegium - kan nevnes eksempler som forsøk på gjenopplivning av blasfemiforbudet, vegringen mot å respektere politisk ytringsfrihet etter Menneskerettsdomstolens dom mot Norge i saken om politisk tv-reklame, samt manglende stillingtagen til den masseovervåkningen av norske borgere som EUs Datalagringsdirektiv og den svenske FRA-loven innebærer.
Partiet Frp holdninger i deler av sin innvandrings-/asylpolitikk (med innføring av "interneringsleire" m v) er åpenbart i strid med menneskerettighetene. Likeså utspill som å holde Kekar i forvaring inntil han sendes ut av landet - uavhengig av hva domstoler og menneskerettslovgivning sier. Frp-politikere har generelt vist at de er villige til å sette grunnleggende menneskerettigheter til side, hvis rettighetene ikke passer deres politiske syn på et bestemt felt eller i en konkret sak.
Nylig har vi sett at to av toppene i Oslo-AP, Rune Gerhardsen og Jan Bøhler, har kommet med utspill som - slik de er sitert og referert, se Kaja Storviks kommentar i Dagsavisen i dag - i praksis sammenfaller med Frps forslag om internering av asylsøkere, som skjærer folkegrupper over én kam og som nærmest anvender en kriminell skyldpresumsjon overfor asylssøkere uten identitespapirer. Utspill som regjeringen ikke tar avstand fra, men langt på vei stiller seg bak i følge Dagbladet i dag. Med dette er det altså ikke langt mellom Frp og AP når det gjelder å tilfredsstille de styggeste holdningene blant "folk flest" - på bekostning av enhver respekt for grunnleggende rettsstatsprinsipper. Nasjonalsosialisme blir et nærliggende begrep på en slik forening mellom Frp og AP.
Og om det er representativt for SVs syn, vites ikke, men SVs Stein Ørnhøi har også kastet seg på xenofobbølgen hvor hele grupper/nasjonaliteter skjæres over én kam som kriminelle og/eller som snyltere på vår velferdsstat, i et innlegg i Dagsavisen sist helg. En glimrende kommentar til Ørnhøis utspill og til dets rettsstatlige og menneskerettslige implikasjonener er skrevet av Knut Johannessen på hans blogg Voxpopulinor.
Så har vi SP. Som nisjeparti som først og fremst er opptatt av distriksinteresser samt proteksjonisme og selvråderett på vegne av norsk primærnæring, overskygger dette - i hvert fall for meg - partiets egentlige holdninger til de store spørsmålene om rettsstaten og menneskerettighetene. Men som regjeringsparti, er det et faktum at det er SPs Liv Signe Navarsete som samfredselsstatsråd som har hatt ansvaret blant annet for regjeringens (ikke-)håndtering av blant annet de spørsmål som Datalagringsdirektivet og FRA-loven reiser.
Krf kan mene hva de vil generelt om rettstat og menneskerettigheter, men når partiet svikter fullstendig hva angår religionsfrihet (jf opprettholdelse av statskirke, håndteringen av kristendommens plass i skoleundervisningen m v), kan partiet ikke gis godkjentstempel i forhold til respekt for menneskerettighetene.
Av de teoretisk aktuelle regjeringspartiene for øvrig står H og V igjen. Begge partiers ideologi er tradisjonelt tuftet på tanken om den liberale rettsstat, hvor individets grunnleggende rettigheter skal stå sterkt overfor staten og det rådende flertallet. Men har for eksempel ikke hindret H fra å i stor grad ha støttet og stemt for de senere tids utvidelser av politiets adgang til å bruke diverse former for overvåkning/kommunikasjonskontroll i kriminalitetsbekjempelsen. V har nok renest mel i posen når det kommer til å faktisk følge opp i spørsmål om rettsstat og menneskerettigheter, selv om det var under daværende justisminister, Vs Odd Einar Dørum at gjeldende regler om blant annet romavlytting, herunder i avvergende/forebyggende øyemed, ble innført i 2005. Regler som Metodekontrollutvalget i sin nylig avgitte utredning har funnet delvis å være i strid med Grunnloven § 102 (om forbud mot "Hus-Inkvisitioner"). V har for øvrig vært det prinsipielt klareste partiet i sin motstand mot for eksempel både Datalagringsdirektivet og FRA-loven.
Alt i alt er det både skremmende og trist at konklusjonen er at man som velger egentlig har svært få partier å velge mellom i dag, hvis opprettholdelse av rettsstaten og reell respekt for menneskerettslig individvern er et viktig tema. Alle andre spørsmål som opptar oss som velgere blir illusoriske dersom vi aksepterer at rettsstatsprinsipper og grunnleggende individvern er størrelser som vi kan "handle" med når det passer oss - hvilket altså mange av partiene på begge sider av det såkalte borgerlige-sosialistiske skillet har vist at de er villige til å gjøre, hvis det tjener visse særinteresser eller det kan sanke stemmer blant "folk flest".
Det burde jo ikke være et partipolitisk spørsmål i det hele tatt - en prinsippfast holdning - også i praksis - til disse spørsmålene må kunne forventes å ligge i bunn av all politikk. Når det åpenbart ikke gjør det, har samfunnet vårt et alvorlig problem. Problemet blir ikke mindre av at våre to største partier, Frp og AP, kanskje er de partiene som i størst grad har vist seg villige til å legge rettstatsprinsipper og individvern til side, når målet er viktigere enn middelet.
Godt Valg kan det pr definisjon ikke bli i dette perspektivet, dessverre.
tirsdag 11. august 2009
Britene ser konsekvensene av nye overvåkningsfullmakter - lærer Norge av dette?
(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
I lederartikkelen i den engelske avisen The Independant i dag, kommenteres de oppsiktsvekkende funnene i en nylig offentliggjort rapport angående omfanget av politiets bruk av de utvidede overvåknings- og kommunikasjonskontrollfullmaktene som ble gitt i den såkalte RIPA-act i 2003 (RIPA=Regulation of Investigatory Powers Act). Fullmaktene ble gitt med den i vår tid kjente begrunnelsen at de var nødvendige i bekjempelsen av alvorlig, organisert kriminalitet og terror.
I lederartikkelen i den engelske avisen The Independant i dag, kommenteres de oppsiktsvekkende funnene i en nylig offentliggjort rapport angående omfanget av politiets bruk av de utvidede overvåknings- og kommunikasjonskontrollfullmaktene som ble gitt i den såkalte RIPA-act i 2003 (RIPA=Regulation of Investigatory Powers Act). Fullmaktene ble gitt med den i vår tid kjente begrunnelsen at de var nødvendige i bekjempelsen av alvorlig, organisert kriminalitet og terror.
Fullmaktene ble og har blitt kritisert for å være alt for vide; vagt formulerte og med for dårlige rettssikkerhetsgarantier. Politikerne insisterte den gang på at fullmaktene var nødvendige og at de kun ville brukes i alvorlige saker, hvor andre metoder kom til kort. Som det fremgår av The Independants kommentar, viser det seg at kritikernes frykt var berettiget. Etter 2003 har det skjedd en dramatisk økning i begjæringer om tilgang til privatpersoners telefondata og e-postdata, i enkelte tilfeller for å avdekke helt bagatellmessige forhold, som trygdemisbruk og lignende. Åpenbar misbruk i forhold til begrunnelsen for fullmaktene, og i et omfang som selvfølgelig innebærer inngrep i mange uskyldige borgeres privatliv.
Hva har dette med Norge å gjøre?
I Norge har Metodekontrollutvalget nylig levert sin utredning (NOU 2009:15) omkring tilsvarende kommunikasjonskontroll- og overvåkningsfullmakter i Norge. Her har utvalget både evaluert de utvidende fullmaktene til blant annet romavlytting som ble gitt ved endringer i straffeprosessloven i 2004, og vurdert behovet for eventuelle utvidelser av fullmaktene. Den norske lovgivningen er foreløpig mer restriktiv og mer avgrenset enn for eksempel den britiske RIPA-act, og Metodekontrollutvalgets vurderinger synes i hovedsak å være forholdsvis velbalanserte med hensyn til personvern og rettssikkerhet - selv om jeg ikke har hatt anledning til å gå grundigere gjennom utredningen foreløpig. Det er imidlertid punkter der som gir grunn til tilsvarende bekymringer som dem som synes å være realisert i Storbritannia. Et eksempel er forslaget om å gi politiet adgang til å foreta såkalt dataavlesning - som grovt sagt vil si at politiet, for eksempel ved å installere "spyware" i en persons datamaskin, kan se hva som foregår i maskinen før det overhodet skjer noen kommunikasjon til en annen maskin. Begrunnelsen er at "alminnelig" kommunikasjonskontroll - overvåkning av selve kommunikasjonen (typisk pr e-post) mellom to maskiner - i økende grad blir vanskeliggjort ved at personer (herunder kriminelle) benytter krypteringsteknikker som gjør det vanskelig eller umulig å lese innholdet mens det transporteres i nettet mellom avsender og mottaker. Dataavlesning vil muliggjøre lesing av innholdet før det blir kryptert. Problemet er at politiet da også - teknisk sett - også vil kunne få full kontroll over alt innholdet på vedkommende maskin. Det ville gripe inn ikke bare i personvernet, men i prinsippet også i tankefriheten. Metodekontrollutvalget har riktignok vært seg svært bevisst disse problemene, og har derfor foreslått en rekke rettslige begrensinger i fullmakten, slik at det ikke vil være lovlig å gå lenger enn til å avlese den kommunikasjonen som er på vei inn eller ut av datamaskinen. Problemet er imidlertid at man teknisk sett gir politiet en ny metode, hvor vi borgere bare må stole på at det ikke skjer misbruk av den tilgangen til alt innholdet i våre datamaskiner som de teknisk sett får. Historiske erfaringer, herunder de som ble dokumentert gjennom Lund-kommisjonens granskning av de hemmelige tjenestene og de vi nå ser i Storbritannia, tilsier at slike fullmakter vil bli misbrukt.
Regjeringen sitter også fremdeles på gjerdet når det gjelder spørsmål om implementering av EUs såkalte Datalagringsdirektiv (se tidligere bloggpost om dette), og med hensyn til den nye, svenske overvåkningslovgivningen (FRA-loven) som rammer nær sagt all vår e-kommunikasjon ut og inn av Norge (se tidligere bloggposter 1) og 2) om dette).
Med andre ord står vi i Norge per i dag overfor flere store utfordringer når det gjelder spørsmål om innføring av stadig mer overvåkning av våre privatliv og vår kommunikasjon - uten at det Regjeringen eller det store flertall av vår politikere synes å ha noen klare, prinsipielle holdninger. Erfaringene fra Storbritannia bør gi dem god grunn til å begynne å mene noe. Velgerne, og i praksis særlig pressen på deres vegne, bør ikke la de siste ukene frem mot valget gå, uten at alle partier avkreves klare svar på hvordan de forholder seg til disse spørsmålene. De er grunnleggende for hvordan samfunnet vårt skal bli seende ut fremover.
tirsdag 28. juli 2009
Regjeringen svarer på ICJ-Norges spørsmål angående FRA-loven
(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
11. februar i år sendte Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling (ICJ-Norge) en såkalt intervensjonserklæring i klagesak mot Sverige til Menneskerettsdomstolen, på grunn av FRA-loven (se egen bloggpost fra mai, hvor lenker til dokumenter også er lagt inn). I den anledning sendte ICJ-Norge også brev til den norske Regjeringen, hvor blant annet følgende, tre spørsmål ble stilt:
1)Med bakgrunn i FRA-lovens dype inngripen i norske borgeres privatliv og rettssikkerhet: hva er regjeringens standpunkt til loven, og vil norske myndigheter ta opp saken i bilaterale samtaler med svenske myndigheter?
2)Er det aktuelt for regeringen å vurdere statsintervensjon i saken i medhold av EMK artikkel 36 nr 2 første alternativ?
3)Hva er Regjeringens syn på den totale overvåkningen av både formelle kommunikasjonsdata (jf Datalagringsdirektivet) og kommunikasjonens innhold (jf FRA-loven) som nå vil kunne finne sted?
Regjeringen har nå i brev av 15/6-09 (feiladressert, og derfor først mottatt helt nylig) fra Justisdepartementet fått svar. I sum svares følgende på de tre stilte spørsmålene:
1)Regjeringen har satt i gang "dialog" med svenske myndigheter.
2)Regjeringen vurderer ikke rettslig intervensjon i klagesaken mot Sverige.
3)Regjeringen viser også til endringsforslag som det svenske Forsvarsdepartementet fremmet i april, om styrket rett til informasjon til den som eventuelt har blitt overvåket.
ICJ-Norge vil nå vurdere å følge opp med nærmere spørsmål til Regjeringen, blant annet omkring hva "dialogen" med svenske myndigheter går ut på. ICJ-Norge kan heller ikke se at noen av endringene som er foreslått i FRA-loven, vil komme andre enn svenske borgere til gode.
11. februar i år sendte Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling (ICJ-Norge) en såkalt intervensjonserklæring i klagesak mot Sverige til Menneskerettsdomstolen, på grunn av FRA-loven (se egen bloggpost fra mai, hvor lenker til dokumenter også er lagt inn). I den anledning sendte ICJ-Norge også brev til den norske Regjeringen, hvor blant annet følgende, tre spørsmål ble stilt:
1)Med bakgrunn i FRA-lovens dype inngripen i norske borgeres privatliv og rettssikkerhet: hva er regjeringens standpunkt til loven, og vil norske myndigheter ta opp saken i bilaterale samtaler med svenske myndigheter?
2)Er det aktuelt for regeringen å vurdere statsintervensjon i saken i medhold av EMK artikkel 36 nr 2 første alternativ?
3)Hva er Regjeringens syn på den totale overvåkningen av både formelle kommunikasjonsdata (jf Datalagringsdirektivet) og kommunikasjonens innhold (jf FRA-loven) som nå vil kunne finne sted?
Regjeringen har nå i brev av 15/6-09 (feiladressert, og derfor først mottatt helt nylig) fra Justisdepartementet fått svar. I sum svares følgende på de tre stilte spørsmålene:
1)Regjeringen har satt i gang "dialog" med svenske myndigheter.
2)Regjeringen vurderer ikke rettslig intervensjon i klagesaken mot Sverige.
3)Regjeringen viser også til endringsforslag som det svenske Forsvarsdepartementet fremmet i april, om styrket rett til informasjon til den som eventuelt har blitt overvåket.
ICJ-Norge vil nå vurdere å følge opp med nærmere spørsmål til Regjeringen, blant annet omkring hva "dialogen" med svenske myndigheter går ut på. ICJ-Norge kan heller ikke se at noen av endringene som er foreslått i FRA-loven, vil komme andre enn svenske borgere til gode.
onsdag 22. juli 2009
Er Se&Hørs journalistikk en fare for ytringsfriheten?
(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
Min advokatkollega John Chr. Elden har i en artikkel i tidsskriftet Minerva http://tinyurl.com/nfwc7w sammenlignet drap av kritiske journalister i Russland med Se&Hørs publisering av paparazzi-bilder av norske kjendiser. Han argumenterer for at begge fenomenene undergraver ytringsfriheten.
Dersom en journalist blir drept på grunn av sin yrkesutøvelse, av den eller de som ikke liker virksomheten, er det åpenbart et angrep på det frie ord. Kan et ukeblads bruk av ytringsfriheten virkelig undergrave den samme friheten? Ja, utvilsomt, vil jeg mene. Flere har ment at Eldens sammenligning er uproporsjonal, blant andre jusprofessor Jon Bing og generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold, se blant annet Dagbladet i dag(22.07.09) på side 38 og TV2s nettsider http://tinyurl.com/kom7sk .
Jeg er ikke enig i at Eldens sammenligning er uproporsjonal. Drap er selvfølgelig langt mer dramatisk, og trusselen om vold og/eller drap har også en mer umiddelbar sensurerende effekt på ytringfriheten. Men manglende respekt for den private sfære - enten fra myndigheter, pressen eller andre - vil over tid kunne gjøre like stor skade på ytringsfriheten, og på en nesten farligere måte, fordi virkningen er så subtil at den kan være vanskelig å få øye på før det er for sent.
Som Elden peker på i sin artikkel, var forholdet mellom den offentlige og den private sfære i ytringsfrihetssammenheng et tema som Ytringsfrihetskommisjonen viet mye plass til i sin utredning i 1999 (NOU 1999:27). Jeg tok også opp temaet ganske grundig i en juridisk fagartikkel "Pressefriheten og privatlivets fred - en oppsummering av rettstilstanden og en kritikk av Høyesteretts dom i Bryllupsfotosaken" i Lov og Rett nr 10 2008 s 596-610. Jeg siterer hva jeg skrev om det grunnleggende skillet mellom den private og den offentlige sfære, og den gjensidige avhengigheten mellom de to og dermed mellom ytringsfriheten og privatlivets fred som grunnpillarer i et liberalt demokrati:
I et slikt perspektiv krenker den journalistikken som uten annen grunn enn "kikker"-motivet, publiserer private opplysninger/bilder om/av folk, vår felles private sfære, uavhengig av om 1,5 million lesere synes at bilder fra kjendisers privatliv er greit å publisere og underholdende å lese/se. Derfor bør vi alle, også i ren egeninteresse, reagere mot denne typen uthuling av den private sfæren, som til sist også undergraver ytringsfriheten.
Min advokatkollega John Chr. Elden har i en artikkel i tidsskriftet Minerva http://tinyurl.com/nfwc7w sammenlignet drap av kritiske journalister i Russland med Se&Hørs publisering av paparazzi-bilder av norske kjendiser. Han argumenterer for at begge fenomenene undergraver ytringsfriheten.
Dersom en journalist blir drept på grunn av sin yrkesutøvelse, av den eller de som ikke liker virksomheten, er det åpenbart et angrep på det frie ord. Kan et ukeblads bruk av ytringsfriheten virkelig undergrave den samme friheten? Ja, utvilsomt, vil jeg mene. Flere har ment at Eldens sammenligning er uproporsjonal, blant andre jusprofessor Jon Bing og generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold, se blant annet Dagbladet i dag(22.07.09) på side 38 og TV2s nettsider http://tinyurl.com/kom7sk .
Jeg er ikke enig i at Eldens sammenligning er uproporsjonal. Drap er selvfølgelig langt mer dramatisk, og trusselen om vold og/eller drap har også en mer umiddelbar sensurerende effekt på ytringfriheten. Men manglende respekt for den private sfære - enten fra myndigheter, pressen eller andre - vil over tid kunne gjøre like stor skade på ytringsfriheten, og på en nesten farligere måte, fordi virkningen er så subtil at den kan være vanskelig å få øye på før det er for sent.
Som Elden peker på i sin artikkel, var forholdet mellom den offentlige og den private sfære i ytringsfrihetssammenheng et tema som Ytringsfrihetskommisjonen viet mye plass til i sin utredning i 1999 (NOU 1999:27). Jeg tok også opp temaet ganske grundig i en juridisk fagartikkel "Pressefriheten og privatlivets fred - en oppsummering av rettstilstanden og en kritikk av Høyesteretts dom i Bryllupsfotosaken" i Lov og Rett nr 10 2008 s 596-610. Jeg siterer hva jeg skrev om det grunnleggende skillet mellom den private og den offentlige sfære, og den gjensidige avhengigheten mellom de to og dermed mellom ytringsfriheten og privatlivets fred som grunnpillarer i et liberalt demokrati:
I moderne, europeisk menneskerettighetstenkning, slik den kommer til uttrykk gjennom blant annet EMK, er vid ytringsfrihet/informasjonsfrihet i samfunnsdebatten en forutsetning for et fungerende demokrati. Likeledes forutsetter et fungerende demokrati at den enkelte borger har en beskyttet privat sfære, hvor det er mulig å utvikle seg som person og sosialt vesen, samfunnsdeltager, uten inngrep fra offentlige myndigheter og uten at det private offentliggjøres – man skal ikke ufrivillig måtte ”stå til ansvar” offentlig for det man foretar seg privat, med mindre det har offentlig interesse.
I forholdet mellom ytringsfriheten og privatlivets fred, opereres det i den sammenheng med et prinsipielt skille nettopp mellom den offentlige sfære – hvor meninger og informasjon om det som angår fellesskapet, samfunnet, utveksles – og den private sfære – hvor det som i utgangspunktet ikke angår samfunnet som sådant, foregår.
For ytringer som angår den offentlige sfære, er vernet sterkt – her er ytringsfriheten som sådan et samfunnsgode som krever beskyttelse for å sikre en opplyst samfunnsdebatt, hvor deltagerne ikke skal vegre seg fra å delta av frykt for rettslige sanksjoner. Det er blant annet et slikt synspunkt som begrunner at selv ”usanne” ærekrenkende beskyldninger i visse tilfeller kan aksepteres, når de offentliggjøres som ledd i samfunnsdebatten. De aksepteres i så fall ikke fordi samfunnet ønsker seg offentliggjøring av usanne beskyldninger som sådanne, men fordi samfunnet ønsker en prosess som leder til ”sannhet” – og den prosessen skjer nettopp gjennom den informasjonsutvekslingen som foregår i den offentlige sfære. Det er ytringsfriheten som prosess som krever beskyttelse.
Når det oppstår spørsmål om offentliggjøring av opplysninger om en enkeltpersons privatliv – uten at opplysningen har relevans i samfunnsdebatten – er det på tilsvarende vis, ikke bare den enkeltes privatliv som krever beskyttelse, men også selve den private sfære som felles samfunnsgode.
I et slikt perspektiv krenker den journalistikken som uten annen grunn enn "kikker"-motivet, publiserer private opplysninger/bilder om/av folk, vår felles private sfære, uavhengig av om 1,5 million lesere synes at bilder fra kjendisers privatliv er greit å publisere og underholdende å lese/se. Derfor bør vi alle, også i ren egeninteresse, reagere mot denne typen uthuling av den private sfæren, som til sist også undergraver ytringsfriheten.
mandag 15. juni 2009
ICJ-Norges brev til Regjeringen og Stortinget vedrørende Datalagringsdirektivet
(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
(Nedenfor gjengis i sin helhet innholdet i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdelings (ICJ-Norge) brev av idag, 15.06.09, til Regjeringen og Stortinget)
Likelydende brev til:
Statsminister Jens Stoltenberg
Samferdselsminister Liv Signe Navarsete
Justisminister Knut Storberget
Stortingets samferdselskomité
Stortingets justiskomité
DATALAGRINGSDIREKTIVET – ICJ-NORGES SYN OG ANBEFALINGER
Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling (ICJ-Norge) er opptatt av at grunnleggende hensyn til blant annet rettssikkerhet og personvern blir varetatt av norske myndigheter, når tiltak i bekjempelsen av kriminalitet og eventuell terrorvirksomhet vurderes. I den sammenheng har ICJ-Norge også satt seg inn i og analysert EUs datalagringsdirektiv, som Norge i utgangspunktet er forpliktet til å implementere etter EØS-avtalen.
I det følgende gjengis ICJ-Norges vurdering av direktivet i forhold til de ovenfor nevnte hensyn, i lys av blant annet Norges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). ICJ-Norges konklusjon er at direktivet ikke kan implementeres slik det foreligger, uten at Norge samtidig i alvorlig grad innskrenker, i verste fall krenker, norske borgeres rettigheter etter EMK. ICJ-Norge kan derfor ikke anbefale at Norge implementerer direktivet.
Innledning
EU vedtok datalagringsdirektivet den 15. mars 2006 (direktiv 2006/24/EF), som pålegger medlemslandene å lagre trafikkdata om all telefon- og internettbruk i det enkelte land. Begrunnelsen for Datalagringsdirektivet er at de lagrede data gir grunnlag for bekjempelse av terror og organisert kriminalitet. Direktivet i dansk tekst finnes her:
http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/da/oj/2006/l_105/l_10520060413da00540063.pdf
Trafikkdata er opplysninger som genereres automatisk ved bruk av elektroniske kommunikasjonsnettverk, blant annet hvem som ringer til hvem og når. Datalagringsdirektivet forplikter medlemslandene til for eksempel å registrere opplysninger om tid og sted for kommunikasjonen, hvem som foretok kommunikasjonen, og hvilke telefonnummer eller IP-adresser som er benyttet.
I dag registrerer norske teleselskaper en rekke slike opplysninger med den begrunnelse at slik lagring sikrer at kommunikasjonen teknisk sett kan gjennomføres og underlegges fakturering. Også i Norge kan de lagrede data brukes for kriminalitetsbekjempende formål, dersom politiet får innsyn med hjemmel i straffeprosessloven. Politiet har etter de svært liberale norske regler hatt tilgang til en relativt begrenset mengde trafikkdata. For eksempel lagres ikke e-postkommunikasjonsdata, opplysninger om internettaksess eller posisjoneringsdata (hvor man befant seg da samtalen fant sted) systematisk i dag.
Etter konsesjonsvilkår fra Datatilsynet kan teleoperatørene i Norge i dag lagre opplysninger om teletrafikk til faktureringsformål i opp til fem måneder. Datalagringsdirektivet pålegger medlemslandene å lagre de aktuelle opplysningene i mellom seks måneder til to år. Dersom datalagringsdirektivet implementeres i norsk rett, må alle tilbyderne dermed lagre en utvidet mengde data i lengre tid enn det som er tillatt i dag, og lagre disse til andre formål - kriminalitetsbekjempelse.
Datalagringsdirektivet innebærer inngrep i flere verdier som anses grunnleggende i en rettsstat. Den mest sentrale verdien er personvernet – en verdi som er å anse både som en rettighet i norsk rett og en menneskerettighet etter EMK artikkel 8. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om en selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige.
Det følger av Norges menneskerettslige forpliktelser at alle inngrep i de rettighetene som vernes av EMK artikkel 8 må være forholdsmessige. Denne bestemmelsen setter imidlertid bare minstekrav til den norske lovgivningen, og myndighetene står fritt til å gi personvernet et sterkere vern enn det som følger av konvensjonen.
I lys av dette reiser Datalagringsdirektivet to sett med problemstillinger: Den første knytter seg til det overordnede spørsmål om registrering av så stor mengde personlige opplysninger om så mange mennesker er forholdsmessig ut fra det hensynet som begrunner registreringen, nemlig bekjempelse av alvorlig kriminalitet. Under forutsetning av at man finner at selve lagringen er forholdsmessig, oppstår en rekker spørsmål knyttet til hvordan lagringen skal skje, hvordan opplysningene skal oppbevares og på hvilke vilkår politiet og andre organer eventuelt skal få tilgang til opplysningene.
Registrering av trafikkdata som inngrep i personvernet
Datalagringsdirektivet gjør inngrep i personvernet på flere måter. For det første utgjør selve eksistensen av regler som åpner for at andre får innsyn i personlige opplyninger et inngrep overfor de som kan rammes av reglene – i dette tilfelle hele den norske befolkning.
Personvernkommisjonen fremhever i sin ”Uttalelse om Datalagringsdirektivet” av 12.06.2008 side 2 at:
”….datalagringsdirektivet setter både personvernet og ytringsfriheten på prøve. Dette vil gjelde selv om lagring av trafikkdata i henhold til direktivet ikke anses som kontinuerlig eller
regelmessig overvåkning av borgerne. Verdien av lagring må nemlig også veies opp mot
effekter på frimodighet. Dette gjelder selv om formelle friheter ikke berøres, og selv om de
registrerte data kun skal være tilgjengelige for politiet under regulerte forhold. Allerede
vissheten av at noen kan lete seg fram til dine kontakter og dine bevegelser, både i det
virkelige rommet og på Internett, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine
friheter til å samles, til å ytre seg og til å søke opplysninger. Dette er grunnleggende
rettigheter i et demokrati, som kommer til uttrykk både i norsk lovgivning og i Den
europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Etter kommisjonens oppfatning vil innføring av
direktivet kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon.”
ICJ-Norge slutter seg til Personvernkommisjonens frykt for at Datalagringsdirektivet og de lovreglene som vil følge dersom direktivet implementeres i norsk rett, vil bidra til en økning av det totale overvåkningsnivået i det norske samfunnet. En slik økning vil kunne ha en hemmende effekt på enkeltmenneskets frimodighet, og dermed også på ytringsfriheten og demokratiet.
For det andre utgjør selve registreringen av trafikkdata inngrep i hver enkelt telebrukers personvern. Dagens registrering foretas først og fremst av hensyn til at kunden skal kunne benytte teletjenester og kontrollere de kostnadene dette medfører. Registrering av personopplysninger enten med samtykke fra den personen opplysningene gjelder eller av hensyn til denne enkeltpersonen, er mindre inngripende enn registrering med begrunnelser som ikke knytter seg til den opplysningene gjelder. Registrering av trafikkdata for å bekjempe kriminalitet utgjør et kraftigere inngrep enn dagens registrering.
Når Datalagringsdirektivet pålegger teletilbyderne å lagre teletrafikken til alle nordmenn med telefon eller internettforbindelse med kriminalitetsbekjempelse som den primære begrunnelse, representerer det også noe helt nytt. Det innebærer at det innføres et etterforskningstiltak som rammer hele befolkningen, i motsetning til tradisjonelle etterforskingsmetoder som først kan tas i bruk etter spesiell begrunnelse, mot personer eller grupper av personer som er mistenkt for konkrete kriminelle handlinger.
Den foreslåtte lagringsplikt for trafikkdata har av denne grunn vekket en personverndebatt i EUs medlemsland, og også etter hvert i Norge. Blant annet har Artikkel 29-gruppen, som er et rådgivende organ i personvernsaker i EU, og der alle nasjonale tilsynsmyndigheter er representert, kommet med følgende uttalelse:
”Direktivforslaget stiller oss overfor en historisk beslutning. Målet er for første gang å innføre en forpliktelse i hele EU med henblikk på etterforskning å lagre enorme mengder data om alle borgeres kommunikasjon", og "Lagring av trafikkdata krenker den grunnleggende rettighet til fortrolig kommunikasjon som den enkelte er garantert i den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8”.
Et så vidtrekkende tiltak må kreve en solid begrunnelse. Så langt har ikke norske myndigheter begrunnet at Norge står ovenfor en kriminalitetstrussel som tilsier at så drastiske virkemidler bør tas i bruk.
Lagring og bruk av trafikkdata
Det følger av praksis fra den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), og alminnelig personopplysningsrett at både lagring av trafikkdata bruk av hver enkelt opplysning utgjør enkeltstående inngrep i personvernet. Dette innebærer at vilkårene og rutinene for slik lagring og bruk også er underlagt forholdsmessighetskrav.
Datalagringsdirektivet er uklart på en rekke punkter, blant annet hvordan lagringen av de aktuelle dataene skal skje, hvordan dataene skal oppbevares og ikke minst på hvilke vilkår politiet skal gis tilgang til dataene. Dette reiser viktige rettssikkerhetsspørsmål.
For det første fremstår spørsmålet om hvem lagringsplikten skal pålegges som uklart. Dersom formålet med lagringen skal oppnås fullt ut, vil lagringsplikten kanskje også kunne ramme institusjoner som i dag ikke betrakter seg selv som tilbydere av elektronisk kommunikasjon – internettkafeer, biblioteker, skoler, universiteter, hoteller osv., hvor det er mange brukere av kommunikasjonstjenester. Vil disse bli forpliktet til å registrere og lagre trafikkdata for telefonsamtaler, internettbruk og elektronisk post for alle brukerne?
Direktivet pålegger medlemsstatene enkelte plikter med hensyn til datasikkerhet. Teleselskapenes systemer er imidlertid ikke konstruert for å generere sikre bevis for bruk i retten, men for å ivareta de tekniske og faktureringsmessige sidene av kommunikasjon. Systemene innen alle tjenestene som er omtalt i datalagringsdirektivet, er forholdsvis åpne for manipulering. Planting av ”bevis” ved at personer som ønskes rammet, kontaktes av kriminelle i den hensikt å sverte vedkommende, er mulige scenarier.
Ifølge direktivet skal trafikkdataene lagres for å sikre at politiet kan få adgang til opplysningene i forbindelse med etterforsking, avsløring og iretteføring av ”serious crime”, som definert av den enkelte medlemsstat i deres nasjonale lovgivning. ”Serious crime” er et begrep det ikke finnes noen omforent definisjon av. I norsk rett kan politiet i dag be teleselskapene om utlevering av historiske trafikkdata (data som allerede er lagret) både i medhold av reglene om utleveringspålegg (straffeprosessloven § 210) og beslag (§ 203), og i medhold av regelen om kontroll av kommunikasjonsanlegg (§ 216b). Reglene om utleveringspålegg og beslag stiller imidlertid ingen krav til alvoret av den kriminaliteten det dreier seg om. ICJ-Norge vil understreke at dersom Datalagringsdirektivet implementeres i norsk rett, bør politiets tilgang ikke være større enn det som følger av dagens regel i straffeprosessloven § 216b som åpner for at politiet kan be retten om tillatelse til å få tilgang til trafikkdata i etterforskingen av forbrytelser som kan medføre fengsel i fem år eller mer. Noe annet vil være uforholdsmessig i lys av de inngrep registreringen og bruken av opplysningene utgjør.
Kritiske røster
Datalagringsdirektivet har ført til kraftige reaksjoner både i Norge og resten av Europa. I Tyskland har det vært gatedemonstrasjoner mot innføringen av direktivet, og i Norge har flere politiske partier – spesielt partienes ungdomsorganisasjoner – protestert mot implementering av direktivet i norsk rett. Utallige artikler er skrevet i norsk presse – et søk på norske domener ga hele 60 000 treff. Det kanskje mest interessante med debatten er at den også i Norge er i ferd med å etablere en ”folkebevegelse” mot innføringen av direktivet. Nesten 12 000 personer har signert det nettbaserte oppropet opprop.no, på nettsamfunnet Facebook (!) er det registrert 23 000 medlemmer i grupper som protesterer mot direktivet.
Det er fremdeles ikke avklart om regjeringen går inn for å implementere direktivet i norsk rett. Det kan synes som om den endelige avgjørelsen ble satt på vent til EU-domstolen hadde avgjort søksmålet fra Irland om i hvilken del av EU-retten direktivet hører hjemme. Etter at dommen mot Irland (EU-domstolens sak C 301/06) falt, har det imidlertid ikke, så vidt vi er kjent med, skjedd noen avklaring av norske myndigheters forhold til saken. Dommen omhandler kun det hjemmeltekniske grunnlag for direktivet. Ingen av de grunnleggende rettssikkerhetsinnvendingene er drøftet. Det er disse innvendingene norske myndigheter nå må ta stilling til.
Det finnes åpenbart en uro i større deler av folket for hvilke følger en implementering vil ha for personvernet. ICJ-Norge vil derfor oppfordre Stortinget og Regjeringen til å underkaste Datalagringsdirektivet en bred, prinsipiell debatt om hvilket forhold man i Norge ønsker å ha mellom hensynene til personvern og kriminalitetsbekjempelse. I en slik debatt er det avgjørende å ha for øye at personvern er en verdi som kanskje ikke er synlig og merkbar for de fleste før den er tapt. Det er også viktig å ha et reflektert forhold til i hvilken grad vi ønsker at en uspesifisert frykt for angrep mot vårt konstitusjonelle demokrati skal gjøre at vi tillater kraftige inngrep i et av hovedgrunnlagene for nettopp dette demokratiet – personvernet.
Avslutning og anbefaling:
ICJ-Norge oppfordrer Stortinget og Regjeringen til å tenke igjennom følgende:
Ønsker Norge å implementere et direktiv som
1. Innebærer krav til oppbygging av databaser over hele befolkningens kontaktnett og kommunikasjonsformer
2. Muliggjør overvåkning av hvor borgerne til enhver tid befinner seg – og hvilke geografiske bevegelsesmønstre de har
3. Aksepterer en uspesifisert og generell frykt som tilstrekkelig grunnlag for inngrep i hver enkelt borgers personvern.
ICJ-Norges råd til Regjeringen og Stortinget er at et slikt direktiv ikke bør implementeres.
***
Oslo, juni 2009
For ICJ-Norge
Ketil Lund (styreleder) Jon Wessel-Aas (utvalgsleder)
(Nedenfor gjengis i sin helhet innholdet i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdelings (ICJ-Norge) brev av idag, 15.06.09, til Regjeringen og Stortinget)
Likelydende brev til:
Statsminister Jens Stoltenberg
Samferdselsminister Liv Signe Navarsete
Justisminister Knut Storberget
Stortingets samferdselskomité
Stortingets justiskomité
DATALAGRINGSDIREKTIVET – ICJ-NORGES SYN OG ANBEFALINGER
Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling (ICJ-Norge) er opptatt av at grunnleggende hensyn til blant annet rettssikkerhet og personvern blir varetatt av norske myndigheter, når tiltak i bekjempelsen av kriminalitet og eventuell terrorvirksomhet vurderes. I den sammenheng har ICJ-Norge også satt seg inn i og analysert EUs datalagringsdirektiv, som Norge i utgangspunktet er forpliktet til å implementere etter EØS-avtalen.
I det følgende gjengis ICJ-Norges vurdering av direktivet i forhold til de ovenfor nevnte hensyn, i lys av blant annet Norges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). ICJ-Norges konklusjon er at direktivet ikke kan implementeres slik det foreligger, uten at Norge samtidig i alvorlig grad innskrenker, i verste fall krenker, norske borgeres rettigheter etter EMK. ICJ-Norge kan derfor ikke anbefale at Norge implementerer direktivet.
Innledning
EU vedtok datalagringsdirektivet den 15. mars 2006 (direktiv 2006/24/EF), som pålegger medlemslandene å lagre trafikkdata om all telefon- og internettbruk i det enkelte land. Begrunnelsen for Datalagringsdirektivet er at de lagrede data gir grunnlag for bekjempelse av terror og organisert kriminalitet. Direktivet i dansk tekst finnes her:
http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/da/oj/2006/l_105/l_10520060413da00540063.pdf
Trafikkdata er opplysninger som genereres automatisk ved bruk av elektroniske kommunikasjonsnettverk, blant annet hvem som ringer til hvem og når. Datalagringsdirektivet forplikter medlemslandene til for eksempel å registrere opplysninger om tid og sted for kommunikasjonen, hvem som foretok kommunikasjonen, og hvilke telefonnummer eller IP-adresser som er benyttet.
I dag registrerer norske teleselskaper en rekke slike opplysninger med den begrunnelse at slik lagring sikrer at kommunikasjonen teknisk sett kan gjennomføres og underlegges fakturering. Også i Norge kan de lagrede data brukes for kriminalitetsbekjempende formål, dersom politiet får innsyn med hjemmel i straffeprosessloven. Politiet har etter de svært liberale norske regler hatt tilgang til en relativt begrenset mengde trafikkdata. For eksempel lagres ikke e-postkommunikasjonsdata, opplysninger om internettaksess eller posisjoneringsdata (hvor man befant seg da samtalen fant sted) systematisk i dag.
Etter konsesjonsvilkår fra Datatilsynet kan teleoperatørene i Norge i dag lagre opplysninger om teletrafikk til faktureringsformål i opp til fem måneder. Datalagringsdirektivet pålegger medlemslandene å lagre de aktuelle opplysningene i mellom seks måneder til to år. Dersom datalagringsdirektivet implementeres i norsk rett, må alle tilbyderne dermed lagre en utvidet mengde data i lengre tid enn det som er tillatt i dag, og lagre disse til andre formål - kriminalitetsbekjempelse.
Datalagringsdirektivet innebærer inngrep i flere verdier som anses grunnleggende i en rettsstat. Den mest sentrale verdien er personvernet – en verdi som er å anse både som en rettighet i norsk rett og en menneskerettighet etter EMK artikkel 8. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om en selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige.
Det følger av Norges menneskerettslige forpliktelser at alle inngrep i de rettighetene som vernes av EMK artikkel 8 må være forholdsmessige. Denne bestemmelsen setter imidlertid bare minstekrav til den norske lovgivningen, og myndighetene står fritt til å gi personvernet et sterkere vern enn det som følger av konvensjonen.
I lys av dette reiser Datalagringsdirektivet to sett med problemstillinger: Den første knytter seg til det overordnede spørsmål om registrering av så stor mengde personlige opplysninger om så mange mennesker er forholdsmessig ut fra det hensynet som begrunner registreringen, nemlig bekjempelse av alvorlig kriminalitet. Under forutsetning av at man finner at selve lagringen er forholdsmessig, oppstår en rekker spørsmål knyttet til hvordan lagringen skal skje, hvordan opplysningene skal oppbevares og på hvilke vilkår politiet og andre organer eventuelt skal få tilgang til opplysningene.
Registrering av trafikkdata som inngrep i personvernet
Datalagringsdirektivet gjør inngrep i personvernet på flere måter. For det første utgjør selve eksistensen av regler som åpner for at andre får innsyn i personlige opplyninger et inngrep overfor de som kan rammes av reglene – i dette tilfelle hele den norske befolkning.
Personvernkommisjonen fremhever i sin ”Uttalelse om Datalagringsdirektivet” av 12.06.2008 side 2 at:
”….datalagringsdirektivet setter både personvernet og ytringsfriheten på prøve. Dette vil gjelde selv om lagring av trafikkdata i henhold til direktivet ikke anses som kontinuerlig eller
regelmessig overvåkning av borgerne. Verdien av lagring må nemlig også veies opp mot
effekter på frimodighet. Dette gjelder selv om formelle friheter ikke berøres, og selv om de
registrerte data kun skal være tilgjengelige for politiet under regulerte forhold. Allerede
vissheten av at noen kan lete seg fram til dine kontakter og dine bevegelser, både i det
virkelige rommet og på Internett, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine
friheter til å samles, til å ytre seg og til å søke opplysninger. Dette er grunnleggende
rettigheter i et demokrati, som kommer til uttrykk både i norsk lovgivning og i Den
europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Etter kommisjonens oppfatning vil innføring av
direktivet kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon.”
ICJ-Norge slutter seg til Personvernkommisjonens frykt for at Datalagringsdirektivet og de lovreglene som vil følge dersom direktivet implementeres i norsk rett, vil bidra til en økning av det totale overvåkningsnivået i det norske samfunnet. En slik økning vil kunne ha en hemmende effekt på enkeltmenneskets frimodighet, og dermed også på ytringsfriheten og demokratiet.
For det andre utgjør selve registreringen av trafikkdata inngrep i hver enkelt telebrukers personvern. Dagens registrering foretas først og fremst av hensyn til at kunden skal kunne benytte teletjenester og kontrollere de kostnadene dette medfører. Registrering av personopplysninger enten med samtykke fra den personen opplysningene gjelder eller av hensyn til denne enkeltpersonen, er mindre inngripende enn registrering med begrunnelser som ikke knytter seg til den opplysningene gjelder. Registrering av trafikkdata for å bekjempe kriminalitet utgjør et kraftigere inngrep enn dagens registrering.
Når Datalagringsdirektivet pålegger teletilbyderne å lagre teletrafikken til alle nordmenn med telefon eller internettforbindelse med kriminalitetsbekjempelse som den primære begrunnelse, representerer det også noe helt nytt. Det innebærer at det innføres et etterforskningstiltak som rammer hele befolkningen, i motsetning til tradisjonelle etterforskingsmetoder som først kan tas i bruk etter spesiell begrunnelse, mot personer eller grupper av personer som er mistenkt for konkrete kriminelle handlinger.
Den foreslåtte lagringsplikt for trafikkdata har av denne grunn vekket en personverndebatt i EUs medlemsland, og også etter hvert i Norge. Blant annet har Artikkel 29-gruppen, som er et rådgivende organ i personvernsaker i EU, og der alle nasjonale tilsynsmyndigheter er representert, kommet med følgende uttalelse:
”Direktivforslaget stiller oss overfor en historisk beslutning. Målet er for første gang å innføre en forpliktelse i hele EU med henblikk på etterforskning å lagre enorme mengder data om alle borgeres kommunikasjon", og "Lagring av trafikkdata krenker den grunnleggende rettighet til fortrolig kommunikasjon som den enkelte er garantert i den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8”.
Et så vidtrekkende tiltak må kreve en solid begrunnelse. Så langt har ikke norske myndigheter begrunnet at Norge står ovenfor en kriminalitetstrussel som tilsier at så drastiske virkemidler bør tas i bruk.
Lagring og bruk av trafikkdata
Det følger av praksis fra den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), og alminnelig personopplysningsrett at både lagring av trafikkdata bruk av hver enkelt opplysning utgjør enkeltstående inngrep i personvernet. Dette innebærer at vilkårene og rutinene for slik lagring og bruk også er underlagt forholdsmessighetskrav.
Datalagringsdirektivet er uklart på en rekke punkter, blant annet hvordan lagringen av de aktuelle dataene skal skje, hvordan dataene skal oppbevares og ikke minst på hvilke vilkår politiet skal gis tilgang til dataene. Dette reiser viktige rettssikkerhetsspørsmål.
For det første fremstår spørsmålet om hvem lagringsplikten skal pålegges som uklart. Dersom formålet med lagringen skal oppnås fullt ut, vil lagringsplikten kanskje også kunne ramme institusjoner som i dag ikke betrakter seg selv som tilbydere av elektronisk kommunikasjon – internettkafeer, biblioteker, skoler, universiteter, hoteller osv., hvor det er mange brukere av kommunikasjonstjenester. Vil disse bli forpliktet til å registrere og lagre trafikkdata for telefonsamtaler, internettbruk og elektronisk post for alle brukerne?
Direktivet pålegger medlemsstatene enkelte plikter med hensyn til datasikkerhet. Teleselskapenes systemer er imidlertid ikke konstruert for å generere sikre bevis for bruk i retten, men for å ivareta de tekniske og faktureringsmessige sidene av kommunikasjon. Systemene innen alle tjenestene som er omtalt i datalagringsdirektivet, er forholdsvis åpne for manipulering. Planting av ”bevis” ved at personer som ønskes rammet, kontaktes av kriminelle i den hensikt å sverte vedkommende, er mulige scenarier.
Ifølge direktivet skal trafikkdataene lagres for å sikre at politiet kan få adgang til opplysningene i forbindelse med etterforsking, avsløring og iretteføring av ”serious crime”, som definert av den enkelte medlemsstat i deres nasjonale lovgivning. ”Serious crime” er et begrep det ikke finnes noen omforent definisjon av. I norsk rett kan politiet i dag be teleselskapene om utlevering av historiske trafikkdata (data som allerede er lagret) både i medhold av reglene om utleveringspålegg (straffeprosessloven § 210) og beslag (§ 203), og i medhold av regelen om kontroll av kommunikasjonsanlegg (§ 216b). Reglene om utleveringspålegg og beslag stiller imidlertid ingen krav til alvoret av den kriminaliteten det dreier seg om. ICJ-Norge vil understreke at dersom Datalagringsdirektivet implementeres i norsk rett, bør politiets tilgang ikke være større enn det som følger av dagens regel i straffeprosessloven § 216b som åpner for at politiet kan be retten om tillatelse til å få tilgang til trafikkdata i etterforskingen av forbrytelser som kan medføre fengsel i fem år eller mer. Noe annet vil være uforholdsmessig i lys av de inngrep registreringen og bruken av opplysningene utgjør.
Kritiske røster
Datalagringsdirektivet har ført til kraftige reaksjoner både i Norge og resten av Europa. I Tyskland har det vært gatedemonstrasjoner mot innføringen av direktivet, og i Norge har flere politiske partier – spesielt partienes ungdomsorganisasjoner – protestert mot implementering av direktivet i norsk rett. Utallige artikler er skrevet i norsk presse – et søk på norske domener ga hele 60 000 treff. Det kanskje mest interessante med debatten er at den også i Norge er i ferd med å etablere en ”folkebevegelse” mot innføringen av direktivet. Nesten 12 000 personer har signert det nettbaserte oppropet opprop.no, på nettsamfunnet Facebook (!) er det registrert 23 000 medlemmer i grupper som protesterer mot direktivet.
Det er fremdeles ikke avklart om regjeringen går inn for å implementere direktivet i norsk rett. Det kan synes som om den endelige avgjørelsen ble satt på vent til EU-domstolen hadde avgjort søksmålet fra Irland om i hvilken del av EU-retten direktivet hører hjemme. Etter at dommen mot Irland (EU-domstolens sak C 301/06) falt, har det imidlertid ikke, så vidt vi er kjent med, skjedd noen avklaring av norske myndigheters forhold til saken. Dommen omhandler kun det hjemmeltekniske grunnlag for direktivet. Ingen av de grunnleggende rettssikkerhetsinnvendingene er drøftet. Det er disse innvendingene norske myndigheter nå må ta stilling til.
Det finnes åpenbart en uro i større deler av folket for hvilke følger en implementering vil ha for personvernet. ICJ-Norge vil derfor oppfordre Stortinget og Regjeringen til å underkaste Datalagringsdirektivet en bred, prinsipiell debatt om hvilket forhold man i Norge ønsker å ha mellom hensynene til personvern og kriminalitetsbekjempelse. I en slik debatt er det avgjørende å ha for øye at personvern er en verdi som kanskje ikke er synlig og merkbar for de fleste før den er tapt. Det er også viktig å ha et reflektert forhold til i hvilken grad vi ønsker at en uspesifisert frykt for angrep mot vårt konstitusjonelle demokrati skal gjøre at vi tillater kraftige inngrep i et av hovedgrunnlagene for nettopp dette demokratiet – personvernet.
Avslutning og anbefaling:
ICJ-Norge oppfordrer Stortinget og Regjeringen til å tenke igjennom følgende:
Ønsker Norge å implementere et direktiv som
1. Innebærer krav til oppbygging av databaser over hele befolkningens kontaktnett og kommunikasjonsformer
2. Muliggjør overvåkning av hvor borgerne til enhver tid befinner seg – og hvilke geografiske bevegelsesmønstre de har
3. Aksepterer en uspesifisert og generell frykt som tilstrekkelig grunnlag for inngrep i hver enkelt borgers personvern.
ICJ-Norges råd til Regjeringen og Stortinget er at et slikt direktiv ikke bør implementeres.
***
Oslo, juni 2009
For ICJ-Norge
Ketil Lund (styreleder) Jon Wessel-Aas (utvalgsleder)
lørdag 6. juni 2009
Tror professor Fredrik Sejersted at Rettsstaten er en stat der Staten har Rett?
(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
I forlengelsen av debatten omkring statsråd Giskes håndtering av saken om politisk tv-reklame, har det oppstått en mer generell debatt om hva som kjennetegner en demokratisk rettsstat, og særlig om overnasjonale, juridiske institusjoners rolle i den sammenheng. Den har foregått i flere medier, men Dagbladet har fortjenestefullt vist absolutt størst interesse i å la denne viktige debatten få løpe og utvikle seg i sine debattspalter. Dagbladet har også hatt meninger, både på lederplass og ikke minst gjennom Marie Simonsens knivskarpe kommentarer. Mye av dette har jeg kommentert og oppsummert underveis i andre innlegg på denne bloggen (se bloggarkivet). I løpet av den seneste uken har både jeg og Anine Kierulf hatt ytterligere innlegg.
I Dagbladet i dag (6/6-09) har Fredrik Sejersted nok et innlegg i debatten, hvor han igjen - uten i nevneverdig grad å substansiere sin kritikk eller å konkretisere problemene med EMK - angriper de av oss som har forsøkt å forsvare EMK og EMDs rolle som voktere av grunnleggende prinsipper om individets rettigheter i en demokratisk rettsstat.
Jeg holder meg - som jeg også har gjort tidligere i debatten - til EMK og EMDs praktisering og håndheving av den overfor blant andre Norge. (Sejersted blander inn EU-systemet, og det fortjener også en debatt, men EU er først og fremst en regulering av frihandel, og ikke av individuelle rettigheter i en demokratisk rettsstat).
Det interessante i Sejersteds innlegg i dag, i forhold til EMK, er at han endelig kommer ut av skapet på et sentralt punkt; Han idealiserer vår egen Grunnlov, som ikke har "mer enn 4-5 paragrafer som er «operative», i den forstand at de faktisk påberopes for domstolene som skranker for Stortingets myndighet". Med andre ord foretrekker han situasjon hvor borgernes grunnleggende friheter overfor staten er regulert i en så impotent form som mulig, i en konstitusjon som et 2/3 flertall uansett kan endre når de vil. EMK og EMD er et problem, fordí det gir borgerene et reellt og rettslig håndevbart vern mot staten og mot et tilfeldig poiltisk flertall, dersom de grunnleggende frihetene og rettighetene til mindretallet/opposisjonen forsøkes innskrenket eller fjernet.
Med andre ord er Rettsstaten i Sejersteds visjon, en stat der staten alltid har siste ord; StatsRett kontra RettsStat...
Da kan man jo diskutere videre på disse forutsetningene. Inntil i dag, trodde noen av oss at vi snakket om samme konsept, men det gjør vi altså ikke..
I forlengelsen av debatten omkring statsråd Giskes håndtering av saken om politisk tv-reklame, har det oppstått en mer generell debatt om hva som kjennetegner en demokratisk rettsstat, og særlig om overnasjonale, juridiske institusjoners rolle i den sammenheng. Den har foregått i flere medier, men Dagbladet har fortjenestefullt vist absolutt størst interesse i å la denne viktige debatten få løpe og utvikle seg i sine debattspalter. Dagbladet har også hatt meninger, både på lederplass og ikke minst gjennom Marie Simonsens knivskarpe kommentarer. Mye av dette har jeg kommentert og oppsummert underveis i andre innlegg på denne bloggen (se bloggarkivet). I løpet av den seneste uken har både jeg og Anine Kierulf hatt ytterligere innlegg.
I Dagbladet i dag (6/6-09) har Fredrik Sejersted nok et innlegg i debatten, hvor han igjen - uten i nevneverdig grad å substansiere sin kritikk eller å konkretisere problemene med EMK - angriper de av oss som har forsøkt å forsvare EMK og EMDs rolle som voktere av grunnleggende prinsipper om individets rettigheter i en demokratisk rettsstat.
Jeg holder meg - som jeg også har gjort tidligere i debatten - til EMK og EMDs praktisering og håndheving av den overfor blant andre Norge. (Sejersted blander inn EU-systemet, og det fortjener også en debatt, men EU er først og fremst en regulering av frihandel, og ikke av individuelle rettigheter i en demokratisk rettsstat).
Det interessante i Sejersteds innlegg i dag, i forhold til EMK, er at han endelig kommer ut av skapet på et sentralt punkt; Han idealiserer vår egen Grunnlov, som ikke har "mer enn 4-5 paragrafer som er «operative», i den forstand at de faktisk påberopes for domstolene som skranker for Stortingets myndighet". Med andre ord foretrekker han situasjon hvor borgernes grunnleggende friheter overfor staten er regulert i en så impotent form som mulig, i en konstitusjon som et 2/3 flertall uansett kan endre når de vil. EMK og EMD er et problem, fordí det gir borgerene et reellt og rettslig håndevbart vern mot staten og mot et tilfeldig poiltisk flertall, dersom de grunnleggende frihetene og rettighetene til mindretallet/opposisjonen forsøkes innskrenket eller fjernet.
Med andre ord er Rettsstaten i Sejersteds visjon, en stat der staten alltid har siste ord; StatsRett kontra RettsStat...
Da kan man jo diskutere videre på disse forutsetningene. Inntil i dag, trodde noen av oss at vi snakket om samme konsept, men det gjør vi altså ikke..
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
