(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
(Originally published on journalism.co.uk October 14th 2009)
In my opinion, the recent controversy over the secret injunction from the High Court of Justice against, among others, The Guardian in connection with the Trafigura case, illustrates not only a problem with British media law as such, but also with how British media react, legally, when faced with such injunctions.
As a foreigner to the intricacies of British national law, I should, of course, be humble, but being a lawyer, one cannot demand much from me in that respect – even if I practice in Norway, under Norwegian jurisdiction.
Injunctions interfering with editorial independence, and in particular those which impose prior constraints on free expression, combined with secrecy orders, denying public scrutiny of the injunction’s substance, do not only have a chilling effect on the free flow of information – they have a freezing effect. Presuming that the legislator does nothing to limit the use of such injunctions, I propose another strategy for British media – with a view to turning the table, creating a reverse chilling (or, even, freezing) effect on injunctions as a viable remedy for those who seek judiciary assistance in strangling public debate. (If you are a British prosecutor or judge, please read no further, as you might want to hold me liable for contempt of court in Britain…)
Although our jurisdictions may represent variations in both procedural and material law – also with regard to the media – the European Convention on Human Rights (ECHR) Article 10 and its protection of freedom of expression applies equally. This fact is, of course, apparent and well known also to the British legal system, its institutions, actors and subjects – and more recent jurisprudence from British courts shows clear signs of development in this area. Therefore, some transferability of experience between jurisdictions could be of relevance.
I have represented the Norwegian Broadcasting Corporation (NRK) in numerous press freedom cases over the past 10 years, and, starting in 2005, I represented NRK and its Chief Editor in what became a landmark case regarding injunctions against the media prior to publication. Until then, such injunctions were, if not frequent, quite common. A brief summary of the case and its proceedings is as follows:
NRK was in the process of finalizing a critical documentary regarding the use of questionable – partly illegal – police methods in the investigation of an ongoing criminal case (armed robbery/organized crime). An essential element was the use of a civilian (himself a criminal, under pending charges for separate crimes) as an informant/agent. In accordance with normal, ethical journalistic procedures, both the said informant and his “employer”, the police, were confronted with the allegations/facts, for possible comment prior to publication. This resulted, first, in the police putting pressure on NRK’s editors to not broadcast – arguing that it would put the informant’s life at serious risk. Shortly after, the informant himself applied to the court for an injunction banning the broadcasting of the program – arguing that publication would put his life in jeopardy (re ECHR Article 2). The court of first instance found in favour of the applicant on basically those grounds, and issued a secret court order banning NRK from publishing. The order also banned the parties and their representatives from commenting publicly on the substance of the case.
The available remedy for NRK under procedural law was, of course, to appeal to a court of higher instance, if necessary to the Supreme Court of Norway, a process which could take months. In the meanwhile, the injunction is to be respected – even if one disagrees with its legal substance. To violate such a court order is a criminal act. NRKs Chief Editor, however, found this situation incompatible with his duty to inform the public of the details contained in the documentary, which included information that might have direct consequences for the fair trial of the indicted persons in the pending criminal case. He, therefore, decided to disregard, violate, the injunction the very next day.
The Chief Editor was subsequently indicted for violating a court order. As his defense counsel, I argued mainly that a) the order which he had violated was itself a violation of his and the public’s rights under ECHR Article 10, and b) that therefore, it would be yet a violation of ECHR Article 10 to punish him for having exercised these protected rights.
As I am certain is the case under British law as well, the problem with this line of argument was that according to Norwegian law it should be of no relevance whatsoever in such a criminal proceeding, to question whether the injunction which was violated was materially correct. As long as an injunction is formally valid, it is to be respected until otherwise decided by a competent court. Therefore, according to existing law at the time, as well as in the opinion of most lawyers, the editor’s defense was a “lost case” – and merely a case of arrogant civil disobedience from the press.
However, to make a short version of long and complex process, the defense proved to be successful. Relying on ECHR Article 10 and, importantly, Article 13 (which secures the right to an effective remedy for arguable claims of ECHR violations), the Supreme Court of Norway, in a procedural decision, held that if there is a possibility that the injunction in question did constitute a violation of ECHR Article 10, the courts must review and conclude on that question before commencing the criminal proceedings regarding the violation of the injunction, because this could very well be decisive as to the question of conviction of the editor. In the subsequent civil process on the question of whether the original injunction did violate ECHR Article 10, the Supreme Court found in favour of NRK. The decision also contained more general statements to the effect that such injunctions, gagging the press from publishing critical reports/documentaries, as a main rule are incompatible with freedom of expression, and should only be envisaged in exceptional cases where for instance an individual’s lives would be put at immediate risk and the state has no other feasible means of securing them. The legality of published material should be reviewed in hindsight, in its full context and with public participation – and especially not behind closed doors at the discretion of a judge and in a decision which is held secret.
After these two decisions from the Supreme Court, the State Prosecutor decided to withdraw the indictment against the editor, with reference, inter alia, to statements in those rulings, showing that a conviction was now less likely…
Since then (2007), injunctions against the press are in practice not possible to obtain. To my knowledge no later attempts have been successful, either. Even in cases where the court has found that the publication in question most likely contains untrue, defaming allegations, applications for injunctions have been denied, with reference to the above-mentioned Supreme Court Rulings. So rather than having the courts “saving” them from damnation, Norwegian editors today can truly live by the phrase “publish and be damned”.
Symptomatically, and with reference to the Trafigura case, NRK – who along with the BBC and
The Guardian – has been covering it extensively over the past year, felt safe to disregard the same injunction from the High Court of Justice which effectively gagged The Guardian. NRK uploaded all the “forbidden” documents, including the court order, to its website.
If British media wish to operate under a regime which is more compatible with modern European standards of press freedom, is it not about time that one chooses a suitable case, where the injunction-system is challenged along the same line that NRK’s Chief Editor did in 2005? Isn’t it time to focus more on the judiciary’s contempt of basic civil liberties, rather than on potential contempt of court from the media?
Just an idea, no contempt intended.
Jon Wessel-Aas, advokat (attorney-at-law)
Jon Wessel-Aas is a lawyer (LLM, University of Oslo 1995), practicing in Oslo, Norway and a member of the Norwegian Bar Association. He specialises in media and intellectual property law, human rights and litigation. He is a board member of the International Commission of Jurists (Norwegian section) and lecturer and author of journal articles. He can be contacted via Jon.Wessel-Aas [at] nrk.no.
torsdag 15. oktober 2009
torsdag 8. oktober 2009
Blir privatliv i Oslo mulig med innføring av Datalagringsdirektivet?
(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
Som kjent har Regjerinigen nå sittet lenge på gjerdet med hensyn til spørsmålet om Norge skal implementtere EUs Datalagringsdirektiv eller om man skal benytte vetoretten i EØS-avtalen. Vi vet ennå ikke hva regjerinigens standpunkt er. Se tidligere bloggpost om ICJ-Norges vurdering av datalagringsdirektivet.
Studenter i informatikk ved Universitetet på Ås gjennomførte høsten 2008 en kartlegging av alle (offentlige og private) overvåkningskameraer som filmet gatebildet og andre offentlig tilgjengelige uteomoråder i Oslo sentrum (grovt sagt innenfor Ring 2), som ledd i et større prosjekt om prinsipper i informasjonsbehandling. Kartleggingsprosjektets resultater er presentert og kommentert av prosjektets leder, førsteamanuensis Hans Ekkehard Plesser, i en artikkel i siste nr av tidsskriftet Lov & Data.
Funnene er mildt sagt oppsiktsvekkende - og skremmende: I det kartlagte området ble det funnet hele 941 overvåkningskameraer! Som det fremgår av blant annet av kartet i artikkelen, er disse ganske jevnt fordelt i området. I dette tallet har de ikke medregnet de 397(!) kameraene som er plassert ved Oslo Sentralbanestasjon.
Som Plesser oppsummerer, er det vanskelig å bevege seg gjennom sentrale Oslo, uten at ens bevegelser blir filmet.
Jeg tenker da: Hva hvis Norge på denne bakgrunn implementerer Datalagringsdirektivet? Hva slags kår får privatlivet da, for mennesker som bor og/eller lever i Oslo?
Bor du for eksempel på St. Hanshaugen og jobber et sted i Oslo sentrum, vil ikke bare alle trafikkdata om hvem du ringer til, når du ringte, hvor du var da du ringte og tilsvarrende for e-postkorrespondanse bli løpende registrert for lagring i minst seks måneder. I tillegg vil stort sett alle dine fyiskske bevegelser utenfor boligen din, bli fanget opp av flere av de rundt 1000 overvåkningskameraene i bybildet.
Det eneste av privatlivet ditt som blir igjen da er hva du foretar deg inne i ditt eget hjem - så lenge du ikke rører telefonen og pc'en mens du er hjemme. Og med mindre du blir romavlyttet av PST fordi du ga noen kroner til en organisasjon i Afrika som du trodde bare kjempet mot et korrupt diktatur, men som viser seg å være ført inn i listen over organsiasjoner som noen stater i FN-systemet mener driver terrorvirksomhet....
Som kjent har Regjerinigen nå sittet lenge på gjerdet med hensyn til spørsmålet om Norge skal implementtere EUs Datalagringsdirektiv eller om man skal benytte vetoretten i EØS-avtalen. Vi vet ennå ikke hva regjerinigens standpunkt er. Se tidligere bloggpost om ICJ-Norges vurdering av datalagringsdirektivet.
Studenter i informatikk ved Universitetet på Ås gjennomførte høsten 2008 en kartlegging av alle (offentlige og private) overvåkningskameraer som filmet gatebildet og andre offentlig tilgjengelige uteomoråder i Oslo sentrum (grovt sagt innenfor Ring 2), som ledd i et større prosjekt om prinsipper i informasjonsbehandling. Kartleggingsprosjektets resultater er presentert og kommentert av prosjektets leder, førsteamanuensis Hans Ekkehard Plesser, i en artikkel i siste nr av tidsskriftet Lov & Data.
Funnene er mildt sagt oppsiktsvekkende - og skremmende: I det kartlagte området ble det funnet hele 941 overvåkningskameraer! Som det fremgår av blant annet av kartet i artikkelen, er disse ganske jevnt fordelt i området. I dette tallet har de ikke medregnet de 397(!) kameraene som er plassert ved Oslo Sentralbanestasjon.
Som Plesser oppsummerer, er det vanskelig å bevege seg gjennom sentrale Oslo, uten at ens bevegelser blir filmet.
Jeg tenker da: Hva hvis Norge på denne bakgrunn implementerer Datalagringsdirektivet? Hva slags kår får privatlivet da, for mennesker som bor og/eller lever i Oslo?
Bor du for eksempel på St. Hanshaugen og jobber et sted i Oslo sentrum, vil ikke bare alle trafikkdata om hvem du ringer til, når du ringte, hvor du var da du ringte og tilsvarrende for e-postkorrespondanse bli løpende registrert for lagring i minst seks måneder. I tillegg vil stort sett alle dine fyiskske bevegelser utenfor boligen din, bli fanget opp av flere av de rundt 1000 overvåkningskameraene i bybildet.
Det eneste av privatlivet ditt som blir igjen da er hva du foretar deg inne i ditt eget hjem - så lenge du ikke rører telefonen og pc'en mens du er hjemme. Og med mindre du blir romavlyttet av PST fordi du ga noen kroner til en organisasjon i Afrika som du trodde bare kjempet mot et korrupt diktatur, men som viser seg å være ført inn i listen over organsiasjoner som noen stater i FN-systemet mener driver terrorvirksomhet....
tirsdag 22. september 2009
Må opphavsretten vike for ytringsfriheten?
(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
I Danmark har rettstvisten mellom Forsvarsminsiteriet og forlaget/forfatteren som vil gi ut boken om forfatterens opplevelser som jegersoldat i Afghanistan, skapt debatt og reist spørsmåle om flere temaer (se for eksempel Politikens dekning av saken). Alle har en side til ytringsfriheten. At avisen Politiken valgte å trykke hele boken som bilag til avisen, mens Forsvarsminsiteriet hadde bedt domstolene om å forby forlag/forfatter å utgi boken, ble av avisen begrunnet i hensynet til informasjonsfriheten og befolkningens krav på å få innsyn i hva "deres gutter" egentlig gjør og opplever i den krigen som Danmark deltar i.
At Politikens sjefredaktør dermed utsetter seg for mulig straffeforfølgelse for brudd på strafferegler omkring rikets sikkerhet m v, reiser i seg selv et betydelig og interessant spørsmål om forholdet mellom statens behov for å holde visse opplysninger hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet og borgernes krav på å få relevant informasjon om forholdene ved sine soldaters operasjoner i en kontroversiell krig. Jeg lar likevel det temaet ligge i denne omgang.
Et annet spørsmål som reises er hvorledes Politikens trykking av innholdet i boken står seg i forhold til forfatterens og forlagets opphavsrettigheter. Det er nemlig slik at opphavsrettslovgivningen - i Norge og Danmark, som i resten av Europa iallfall - som hovedregel krever samtykke fra opphavspersonen dersom andre skal gjøre, i dette tilfellet, innholdet i en bok tilgjengelig for allmenheten. Et typisk unntak fra dette er den såkalte "frie sitatrett" som blant annet innebærer at andre fritt kan sitere fra en bok i debattsammenheng. Sitatretten forutsetter imidlertid at den boken det siteres fra allerede er offentliggjort med opphavspersonens samtykke. I Norge følger dette av åndsverkloven § 22. (Og uansett hjemler ikke sitatretten å gjøre en hel bok tilgjengelig for allmenheten, uten opphavspersonens samtykke).
Eller er det likevel ikke ubetinget slik at man ikke kan sitere fra ikke-offentliggjorte bøker, dokumenter og lignende? Kan det tenkes at ytringsfriheten i noen tilfeller innebærer en rett til også å sitere fra ikke-offentliggjorte dokumenter, mot opphavspersonens vilje eller endog protester?
Flere av oss som driver med disse rettsområdene til daglig, samt en rekke universitetsjurister, har diskutert om ikke visse sider ved opphavsrettslovgivningen må settes til side av hensyn til ytringsfriheten - noen autoritative rettsavgjørelser kan ikke sies å foreligge omkring dette. I den danske avisen Informationen i dag tas spørsmålet opp generelt, på bakgrunn av den aktuelle saken i Politiken. I Informationens artikkel er det universitetsjuristen Morten Rosenmeier som tar til ordet for at opphavsrettslovgivningen ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for ytringsfriheten. Dette er jeg enig med ham i - og dette kan anføres i forhold til flere deler av opphavsrettslovgivningen.
Jeg holder meg her til spørsmålet om å sitere fra ikke-offentliggjorte skrifter (enten det er ikke-utgitte bøker, interne notater fra forvaltning eller næringsliv eller andre typer dokumenter). Ifølge opphavsrettslovgivningen er svaret altså absolutt: nei! Før et åndsverk er offentligjort med opphavspersonens samtykke, eksisterer det ingen sitatrett.
Ofte vil dette være uproblematisk, fordi eventuelle allmenn interessant informasjon som dokumentet måtte innholdet, fritt vil kunne gjengis ved referat. Informasjonen som sådan beskyttes ikke av opphavsretten - den beskytter bare den konkrete formen informajsjonen er nedfelt i fra forfatterens side. Men andre ganger er det slik at verken forfatteren av innholdet eller andre som kjenner innholdet overhodet vil vedkjenne seg informasjonens eksistens, eventuelt at de påstår at det står noe helt annet i et dokument enn hva som er tilfellet eller at de bestrider en utenforståendes tolkning av innholdet.
Dette er ikke en uvanlig situasjon for journalister å oppleve i arbeidet med kritisk journalistikk: En industribedrift som anklages for å ha sluppet et skadelig produkt på markedet, nekter for at de kjente til de skadelige egenskapene på forhånd. En hemmelig, intern rapport viser imidlertid noe helt annet. En journalist får tak i rapporten og konfronterer bedriftsledelsen med dette. Skal bedriften da fortsatt kunne benekte forholdet, og med opphavsrettslovgivningen i hånden nekte journalisten å avsløre dem, ved å vise til at dokumentet ikke er offentliggjort, og at det derfor ikke er lovlig å publsiere det eller sitere fra det?
Som advokat for pressen har jeg opplevd mange slike varianter. Jeg har deriblant opplevd at en advokat som hadde forfattet en avtale mellom to parter, forsøkte å hindre at journalistene la avtalen ut på nettet, under henvisning til opphavsrett og at dokumentet ikke var offentliggjort. Avtalen dokumenterte eksistensen av en klausul som partene hadde nektet for eksistensen av. Dokumentet ble publisert på mediets nettsider, og saken ble ikke forfulgt av advokaten.
I pressen publiseres det regelmessig sitater fra ikke-offentligjorte dokumenter, ikke minst i kritiske sammenhenger hvor den som har forfattet og/eller "eier" dokumentet overhodet ikke er interessert i at dets innhold blir kjent. Det er i ofte en helt nødvendig forutsetning for å kunne dokumentere virkeligheten. Som regel går dette upåaktet hen med hensyn til de opphavsrettslige sidene, men poenget er at med dagens europeiske opphavsrettslovgivning ville man med lovens ordlyd i hånden kunne nekte pressen i å dokumentere på den måten, eventuelt kreve erstatning for opphavsrettskrenkelse i ettertid - med mindre opphavsrettslovgivningen settes til side av domstolene, under henvisning til ytringsfriheten. Det har skjedd flere ganger i forhold til annen lovgivning som isolert sett begrenser ytringsfriheten, og jeg er overbevist om at norske domstoler vil gjøre det samme i forhold til opphavsrettslovgivningen, dersom hensynet til ytringsfriheten tilsier det i en konkret sak.
Ytringsfrihetskommisjonen tok deler av disse problemene opp i sin utredning i 1999 (NOU 1999:27), i et eget avsnitt 6.2.4.3 om forholdet mellom ytringsfriheten og opphavsretten. Der slo kommisjonen fast at også eventuelle begrensinger i ytringsfriheten som ble begrunnet i opphavsrett, måtte tilfredsstille de kriteriene for inngrep i ytringsfriheten som gjelder generelt. Kommisjonen viste til at det tradisjonelt innenfor opphavsretten ikke hadde vært vanlig å trekke inn forholdet til ytringsfriheten. men Kommisjonen forutsatte at det med vedtagelse av den nye Grunnloven § 100 ville bli lagt noe større vekt på ytringsfriheten i møte med opphavsretten.
Det er likevel et problem når europeisk opphavsrettslovgivning på et så viktig punkt som sitatretten, tvinger domstolene til å måtte trosse lovens klare ordlyd for å kunne ivareta ytringsfriheten i konkrete saker.
Dette bør løses av lovgiver, ved at det lages en mer fleksibel sitatrettregel - for eksempel ved å sløyfe kravet om at et verk må være offentliggjort før det oppstår sitatrett i tilfeller hvor sitering har "allmenn interesse". Problemet er at dette ikke er et rent nasjonalt anliggende. Opphavsretten reguleres overordnet av internasjonale konvensjoner og EU-direktiver - også på dette punktet. Men det er ikke bare på dette punktet opphavsrettslovgivningen kunne ha godt av en revisjon i forhold til ytringsfriheten. Som påpekt av Morten Rosenheimer i ovenevnte artikkel i Informationen, bør opphavsrettslovgivningen undegis en revisjon på flere punkter. Dette bør derfor tas opp på i det minste et europeisk plan. Pressens organisasjoner burde være blant de som tok til orde for dette - selv om pressen selv lager opphavsrettsbeskyttet stoff. Informasjonsfriheten bør være i førersetet.
I Danmark har rettstvisten mellom Forsvarsminsiteriet og forlaget/forfatteren som vil gi ut boken om forfatterens opplevelser som jegersoldat i Afghanistan, skapt debatt og reist spørsmåle om flere temaer (se for eksempel Politikens dekning av saken). Alle har en side til ytringsfriheten. At avisen Politiken valgte å trykke hele boken som bilag til avisen, mens Forsvarsminsiteriet hadde bedt domstolene om å forby forlag/forfatter å utgi boken, ble av avisen begrunnet i hensynet til informasjonsfriheten og befolkningens krav på å få innsyn i hva "deres gutter" egentlig gjør og opplever i den krigen som Danmark deltar i.
At Politikens sjefredaktør dermed utsetter seg for mulig straffeforfølgelse for brudd på strafferegler omkring rikets sikkerhet m v, reiser i seg selv et betydelig og interessant spørsmål om forholdet mellom statens behov for å holde visse opplysninger hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet og borgernes krav på å få relevant informasjon om forholdene ved sine soldaters operasjoner i en kontroversiell krig. Jeg lar likevel det temaet ligge i denne omgang.
Et annet spørsmål som reises er hvorledes Politikens trykking av innholdet i boken står seg i forhold til forfatterens og forlagets opphavsrettigheter. Det er nemlig slik at opphavsrettslovgivningen - i Norge og Danmark, som i resten av Europa iallfall - som hovedregel krever samtykke fra opphavspersonen dersom andre skal gjøre, i dette tilfellet, innholdet i en bok tilgjengelig for allmenheten. Et typisk unntak fra dette er den såkalte "frie sitatrett" som blant annet innebærer at andre fritt kan sitere fra en bok i debattsammenheng. Sitatretten forutsetter imidlertid at den boken det siteres fra allerede er offentliggjort med opphavspersonens samtykke. I Norge følger dette av åndsverkloven § 22. (Og uansett hjemler ikke sitatretten å gjøre en hel bok tilgjengelig for allmenheten, uten opphavspersonens samtykke).
Eller er det likevel ikke ubetinget slik at man ikke kan sitere fra ikke-offentliggjorte bøker, dokumenter og lignende? Kan det tenkes at ytringsfriheten i noen tilfeller innebærer en rett til også å sitere fra ikke-offentliggjorte dokumenter, mot opphavspersonens vilje eller endog protester?
Flere av oss som driver med disse rettsområdene til daglig, samt en rekke universitetsjurister, har diskutert om ikke visse sider ved opphavsrettslovgivningen må settes til side av hensyn til ytringsfriheten - noen autoritative rettsavgjørelser kan ikke sies å foreligge omkring dette. I den danske avisen Informationen i dag tas spørsmålet opp generelt, på bakgrunn av den aktuelle saken i Politiken. I Informationens artikkel er det universitetsjuristen Morten Rosenmeier som tar til ordet for at opphavsrettslovgivningen ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for ytringsfriheten. Dette er jeg enig med ham i - og dette kan anføres i forhold til flere deler av opphavsrettslovgivningen.
Jeg holder meg her til spørsmålet om å sitere fra ikke-offentliggjorte skrifter (enten det er ikke-utgitte bøker, interne notater fra forvaltning eller næringsliv eller andre typer dokumenter). Ifølge opphavsrettslovgivningen er svaret altså absolutt: nei! Før et åndsverk er offentligjort med opphavspersonens samtykke, eksisterer det ingen sitatrett.
Ofte vil dette være uproblematisk, fordi eventuelle allmenn interessant informasjon som dokumentet måtte innholdet, fritt vil kunne gjengis ved referat. Informasjonen som sådan beskyttes ikke av opphavsretten - den beskytter bare den konkrete formen informajsjonen er nedfelt i fra forfatterens side. Men andre ganger er det slik at verken forfatteren av innholdet eller andre som kjenner innholdet overhodet vil vedkjenne seg informasjonens eksistens, eventuelt at de påstår at det står noe helt annet i et dokument enn hva som er tilfellet eller at de bestrider en utenforståendes tolkning av innholdet.
Dette er ikke en uvanlig situasjon for journalister å oppleve i arbeidet med kritisk journalistikk: En industribedrift som anklages for å ha sluppet et skadelig produkt på markedet, nekter for at de kjente til de skadelige egenskapene på forhånd. En hemmelig, intern rapport viser imidlertid noe helt annet. En journalist får tak i rapporten og konfronterer bedriftsledelsen med dette. Skal bedriften da fortsatt kunne benekte forholdet, og med opphavsrettslovgivningen i hånden nekte journalisten å avsløre dem, ved å vise til at dokumentet ikke er offentliggjort, og at det derfor ikke er lovlig å publsiere det eller sitere fra det?
Som advokat for pressen har jeg opplevd mange slike varianter. Jeg har deriblant opplevd at en advokat som hadde forfattet en avtale mellom to parter, forsøkte å hindre at journalistene la avtalen ut på nettet, under henvisning til opphavsrett og at dokumentet ikke var offentliggjort. Avtalen dokumenterte eksistensen av en klausul som partene hadde nektet for eksistensen av. Dokumentet ble publisert på mediets nettsider, og saken ble ikke forfulgt av advokaten.
I pressen publiseres det regelmessig sitater fra ikke-offentligjorte dokumenter, ikke minst i kritiske sammenhenger hvor den som har forfattet og/eller "eier" dokumentet overhodet ikke er interessert i at dets innhold blir kjent. Det er i ofte en helt nødvendig forutsetning for å kunne dokumentere virkeligheten. Som regel går dette upåaktet hen med hensyn til de opphavsrettslige sidene, men poenget er at med dagens europeiske opphavsrettslovgivning ville man med lovens ordlyd i hånden kunne nekte pressen i å dokumentere på den måten, eventuelt kreve erstatning for opphavsrettskrenkelse i ettertid - med mindre opphavsrettslovgivningen settes til side av domstolene, under henvisning til ytringsfriheten. Det har skjedd flere ganger i forhold til annen lovgivning som isolert sett begrenser ytringsfriheten, og jeg er overbevist om at norske domstoler vil gjøre det samme i forhold til opphavsrettslovgivningen, dersom hensynet til ytringsfriheten tilsier det i en konkret sak.
Ytringsfrihetskommisjonen tok deler av disse problemene opp i sin utredning i 1999 (NOU 1999:27), i et eget avsnitt 6.2.4.3 om forholdet mellom ytringsfriheten og opphavsretten. Der slo kommisjonen fast at også eventuelle begrensinger i ytringsfriheten som ble begrunnet i opphavsrett, måtte tilfredsstille de kriteriene for inngrep i ytringsfriheten som gjelder generelt. Kommisjonen viste til at det tradisjonelt innenfor opphavsretten ikke hadde vært vanlig å trekke inn forholdet til ytringsfriheten. men Kommisjonen forutsatte at det med vedtagelse av den nye Grunnloven § 100 ville bli lagt noe større vekt på ytringsfriheten i møte med opphavsretten.
Det er likevel et problem når europeisk opphavsrettslovgivning på et så viktig punkt som sitatretten, tvinger domstolene til å måtte trosse lovens klare ordlyd for å kunne ivareta ytringsfriheten i konkrete saker.
Dette bør løses av lovgiver, ved at det lages en mer fleksibel sitatrettregel - for eksempel ved å sløyfe kravet om at et verk må være offentliggjort før det oppstår sitatrett i tilfeller hvor sitering har "allmenn interesse". Problemet er at dette ikke er et rent nasjonalt anliggende. Opphavsretten reguleres overordnet av internasjonale konvensjoner og EU-direktiver - også på dette punktet. Men det er ikke bare på dette punktet opphavsrettslovgivningen kunne ha godt av en revisjon i forhold til ytringsfriheten. Som påpekt av Morten Rosenheimer i ovenevnte artikkel i Informationen, bør opphavsrettslovgivningen undegis en revisjon på flere punkter. Dette bør derfor tas opp på i det minste et europeisk plan. Pressens organisasjoner burde være blant de som tok til orde for dette - selv om pressen selv lager opphavsrettsbeskyttet stoff. Informasjonsfriheten bør være i førersetet.
tirsdag 8. september 2009
Valg '09 - finnes det partier igjen som egentlig respekterer rettsstaten og menneskerettighetene ?
(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
Som jurist og advokat har jeg avlagt ed som - med noen flere ord - i bunn og grunn innebærer at jeg som sådan skal fremme rett og hindre urett. En forutsetning for å avlegge en slik ed fra min side, er at det samfunnet jeg virker i, er en demokratisk rettsstat. Denne forutsetningen består av mange elementer, blant annet at det finnes grenser for hvilke inngrep statsmyndighetene kan gjøre i borgerens ytringsfrihet og privatsfære, samt at alle borgere er like for loven og at ingen kan straffes eller sperres inne uten lov og dom.
Når jeg følger med på utviklingen i norske politiske partiers holdninger de senere årene, og ikke minst nå under valgkampen, hvor flere av dem tenderer til å overby hverandre på populistiske punkter, lurer jeg på om det ikke er på tide at også våre folkevalgte og de som pekes ut til å regjere blir bedt om å avlegge tilsvarende ed. Det er i alle fall forsvinnede få partier igjen som ser ut til å respektere rettstatens prinsipper fullt ut. Tvert om ser det ut til at de fleste partier i dag, har et ganske pragmatisk forhold til slike prinsipper - de respekteres omtrent "så langt de passer".
Selv en liten, overfladisk runde blant partienes utspill/handlinger de senere år, kan illustrere dette.
Hvis vi begynner med dagens regjeringspartier - som regjeringskollegium - kan nevnes eksempler som forsøk på gjenopplivning av blasfemiforbudet, vegringen mot å respektere politisk ytringsfrihet etter Menneskerettsdomstolens dom mot Norge i saken om politisk tv-reklame, samt manglende stillingtagen til den masseovervåkningen av norske borgere som EUs Datalagringsdirektiv og den svenske FRA-loven innebærer.
Partiet Frp holdninger i deler av sin innvandrings-/asylpolitikk (med innføring av "interneringsleire" m v) er åpenbart i strid med menneskerettighetene. Likeså utspill som å holde Kekar i forvaring inntil han sendes ut av landet - uavhengig av hva domstoler og menneskerettslovgivning sier. Frp-politikere har generelt vist at de er villige til å sette grunnleggende menneskerettigheter til side, hvis rettighetene ikke passer deres politiske syn på et bestemt felt eller i en konkret sak.
Nylig har vi sett at to av toppene i Oslo-AP, Rune Gerhardsen og Jan Bøhler, har kommet med utspill som - slik de er sitert og referert, se Kaja Storviks kommentar i Dagsavisen i dag - i praksis sammenfaller med Frps forslag om internering av asylsøkere, som skjærer folkegrupper over én kam og som nærmest anvender en kriminell skyldpresumsjon overfor asylssøkere uten identitespapirer. Utspill som regjeringen ikke tar avstand fra, men langt på vei stiller seg bak i følge Dagbladet i dag. Med dette er det altså ikke langt mellom Frp og AP når det gjelder å tilfredsstille de styggeste holdningene blant "folk flest" - på bekostning av enhver respekt for grunnleggende rettsstatsprinsipper. Nasjonalsosialisme blir et nærliggende begrep på en slik forening mellom Frp og AP.
Og om det er representativt for SVs syn, vites ikke, men SVs Stein Ørnhøi har også kastet seg på xenofobbølgen hvor hele grupper/nasjonaliteter skjæres over én kam som kriminelle og/eller som snyltere på vår velferdsstat, i et innlegg i Dagsavisen sist helg. En glimrende kommentar til Ørnhøis utspill og til dets rettsstatlige og menneskerettslige implikasjonener er skrevet av Knut Johannessen på hans blogg Voxpopulinor.
Så har vi SP. Som nisjeparti som først og fremst er opptatt av distriksinteresser samt proteksjonisme og selvråderett på vegne av norsk primærnæring, overskygger dette - i hvert fall for meg - partiets egentlige holdninger til de store spørsmålene om rettsstaten og menneskerettighetene. Men som regjeringsparti, er det et faktum at det er SPs Liv Signe Navarsete som samfredselsstatsråd som har hatt ansvaret blant annet for regjeringens (ikke-)håndtering av blant annet de spørsmål som Datalagringsdirektivet og FRA-loven reiser.
Krf kan mene hva de vil generelt om rettstat og menneskerettigheter, men når partiet svikter fullstendig hva angår religionsfrihet (jf opprettholdelse av statskirke, håndteringen av kristendommens plass i skoleundervisningen m v), kan partiet ikke gis godkjentstempel i forhold til respekt for menneskerettighetene.
Av de teoretisk aktuelle regjeringspartiene for øvrig står H og V igjen. Begge partiers ideologi er tradisjonelt tuftet på tanken om den liberale rettsstat, hvor individets grunnleggende rettigheter skal stå sterkt overfor staten og det rådende flertallet. Men har for eksempel ikke hindret H fra å i stor grad ha støttet og stemt for de senere tids utvidelser av politiets adgang til å bruke diverse former for overvåkning/kommunikasjonskontroll i kriminalitetsbekjempelsen. V har nok renest mel i posen når det kommer til å faktisk følge opp i spørsmål om rettsstat og menneskerettigheter, selv om det var under daværende justisminister, Vs Odd Einar Dørum at gjeldende regler om blant annet romavlytting, herunder i avvergende/forebyggende øyemed, ble innført i 2005. Regler som Metodekontrollutvalget i sin nylig avgitte utredning har funnet delvis å være i strid med Grunnloven § 102 (om forbud mot "Hus-Inkvisitioner"). V har for øvrig vært det prinsipielt klareste partiet i sin motstand mot for eksempel både Datalagringsdirektivet og FRA-loven.
Alt i alt er det både skremmende og trist at konklusjonen er at man som velger egentlig har svært få partier å velge mellom i dag, hvis opprettholdelse av rettsstaten og reell respekt for menneskerettslig individvern er et viktig tema. Alle andre spørsmål som opptar oss som velgere blir illusoriske dersom vi aksepterer at rettsstatsprinsipper og grunnleggende individvern er størrelser som vi kan "handle" med når det passer oss - hvilket altså mange av partiene på begge sider av det såkalte borgerlige-sosialistiske skillet har vist at de er villige til å gjøre, hvis det tjener visse særinteresser eller det kan sanke stemmer blant "folk flest".
Det burde jo ikke være et partipolitisk spørsmål i det hele tatt - en prinsippfast holdning - også i praksis - til disse spørsmålene må kunne forventes å ligge i bunn av all politikk. Når det åpenbart ikke gjør det, har samfunnet vårt et alvorlig problem. Problemet blir ikke mindre av at våre to største partier, Frp og AP, kanskje er de partiene som i størst grad har vist seg villige til å legge rettstatsprinsipper og individvern til side, når målet er viktigere enn middelet.
Godt Valg kan det pr definisjon ikke bli i dette perspektivet, dessverre.
Som jurist og advokat har jeg avlagt ed som - med noen flere ord - i bunn og grunn innebærer at jeg som sådan skal fremme rett og hindre urett. En forutsetning for å avlegge en slik ed fra min side, er at det samfunnet jeg virker i, er en demokratisk rettsstat. Denne forutsetningen består av mange elementer, blant annet at det finnes grenser for hvilke inngrep statsmyndighetene kan gjøre i borgerens ytringsfrihet og privatsfære, samt at alle borgere er like for loven og at ingen kan straffes eller sperres inne uten lov og dom.
Når jeg følger med på utviklingen i norske politiske partiers holdninger de senere årene, og ikke minst nå under valgkampen, hvor flere av dem tenderer til å overby hverandre på populistiske punkter, lurer jeg på om det ikke er på tide at også våre folkevalgte og de som pekes ut til å regjere blir bedt om å avlegge tilsvarende ed. Det er i alle fall forsvinnede få partier igjen som ser ut til å respektere rettstatens prinsipper fullt ut. Tvert om ser det ut til at de fleste partier i dag, har et ganske pragmatisk forhold til slike prinsipper - de respekteres omtrent "så langt de passer".
Selv en liten, overfladisk runde blant partienes utspill/handlinger de senere år, kan illustrere dette.
Hvis vi begynner med dagens regjeringspartier - som regjeringskollegium - kan nevnes eksempler som forsøk på gjenopplivning av blasfemiforbudet, vegringen mot å respektere politisk ytringsfrihet etter Menneskerettsdomstolens dom mot Norge i saken om politisk tv-reklame, samt manglende stillingtagen til den masseovervåkningen av norske borgere som EUs Datalagringsdirektiv og den svenske FRA-loven innebærer.
Partiet Frp holdninger i deler av sin innvandrings-/asylpolitikk (med innføring av "interneringsleire" m v) er åpenbart i strid med menneskerettighetene. Likeså utspill som å holde Kekar i forvaring inntil han sendes ut av landet - uavhengig av hva domstoler og menneskerettslovgivning sier. Frp-politikere har generelt vist at de er villige til å sette grunnleggende menneskerettigheter til side, hvis rettighetene ikke passer deres politiske syn på et bestemt felt eller i en konkret sak.
Nylig har vi sett at to av toppene i Oslo-AP, Rune Gerhardsen og Jan Bøhler, har kommet med utspill som - slik de er sitert og referert, se Kaja Storviks kommentar i Dagsavisen i dag - i praksis sammenfaller med Frps forslag om internering av asylsøkere, som skjærer folkegrupper over én kam og som nærmest anvender en kriminell skyldpresumsjon overfor asylssøkere uten identitespapirer. Utspill som regjeringen ikke tar avstand fra, men langt på vei stiller seg bak i følge Dagbladet i dag. Med dette er det altså ikke langt mellom Frp og AP når det gjelder å tilfredsstille de styggeste holdningene blant "folk flest" - på bekostning av enhver respekt for grunnleggende rettsstatsprinsipper. Nasjonalsosialisme blir et nærliggende begrep på en slik forening mellom Frp og AP.
Og om det er representativt for SVs syn, vites ikke, men SVs Stein Ørnhøi har også kastet seg på xenofobbølgen hvor hele grupper/nasjonaliteter skjæres over én kam som kriminelle og/eller som snyltere på vår velferdsstat, i et innlegg i Dagsavisen sist helg. En glimrende kommentar til Ørnhøis utspill og til dets rettsstatlige og menneskerettslige implikasjonener er skrevet av Knut Johannessen på hans blogg Voxpopulinor.
Så har vi SP. Som nisjeparti som først og fremst er opptatt av distriksinteresser samt proteksjonisme og selvråderett på vegne av norsk primærnæring, overskygger dette - i hvert fall for meg - partiets egentlige holdninger til de store spørsmålene om rettsstaten og menneskerettighetene. Men som regjeringsparti, er det et faktum at det er SPs Liv Signe Navarsete som samfredselsstatsråd som har hatt ansvaret blant annet for regjeringens (ikke-)håndtering av blant annet de spørsmål som Datalagringsdirektivet og FRA-loven reiser.
Krf kan mene hva de vil generelt om rettstat og menneskerettigheter, men når partiet svikter fullstendig hva angår religionsfrihet (jf opprettholdelse av statskirke, håndteringen av kristendommens plass i skoleundervisningen m v), kan partiet ikke gis godkjentstempel i forhold til respekt for menneskerettighetene.
Av de teoretisk aktuelle regjeringspartiene for øvrig står H og V igjen. Begge partiers ideologi er tradisjonelt tuftet på tanken om den liberale rettsstat, hvor individets grunnleggende rettigheter skal stå sterkt overfor staten og det rådende flertallet. Men har for eksempel ikke hindret H fra å i stor grad ha støttet og stemt for de senere tids utvidelser av politiets adgang til å bruke diverse former for overvåkning/kommunikasjonskontroll i kriminalitetsbekjempelsen. V har nok renest mel i posen når det kommer til å faktisk følge opp i spørsmål om rettsstat og menneskerettigheter, selv om det var under daværende justisminister, Vs Odd Einar Dørum at gjeldende regler om blant annet romavlytting, herunder i avvergende/forebyggende øyemed, ble innført i 2005. Regler som Metodekontrollutvalget i sin nylig avgitte utredning har funnet delvis å være i strid med Grunnloven § 102 (om forbud mot "Hus-Inkvisitioner"). V har for øvrig vært det prinsipielt klareste partiet i sin motstand mot for eksempel både Datalagringsdirektivet og FRA-loven.
Alt i alt er det både skremmende og trist at konklusjonen er at man som velger egentlig har svært få partier å velge mellom i dag, hvis opprettholdelse av rettsstaten og reell respekt for menneskerettslig individvern er et viktig tema. Alle andre spørsmål som opptar oss som velgere blir illusoriske dersom vi aksepterer at rettsstatsprinsipper og grunnleggende individvern er størrelser som vi kan "handle" med når det passer oss - hvilket altså mange av partiene på begge sider av det såkalte borgerlige-sosialistiske skillet har vist at de er villige til å gjøre, hvis det tjener visse særinteresser eller det kan sanke stemmer blant "folk flest".
Det burde jo ikke være et partipolitisk spørsmål i det hele tatt - en prinsippfast holdning - også i praksis - til disse spørsmålene må kunne forventes å ligge i bunn av all politikk. Når det åpenbart ikke gjør det, har samfunnet vårt et alvorlig problem. Problemet blir ikke mindre av at våre to største partier, Frp og AP, kanskje er de partiene som i størst grad har vist seg villige til å legge rettstatsprinsipper og individvern til side, når målet er viktigere enn middelet.
Godt Valg kan det pr definisjon ikke bli i dette perspektivet, dessverre.
tirsdag 11. august 2009
Britene ser konsekvensene av nye overvåkningsfullmakter - lærer Norge av dette?
(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
I lederartikkelen i den engelske avisen The Independant i dag, kommenteres de oppsiktsvekkende funnene i en nylig offentliggjort rapport angående omfanget av politiets bruk av de utvidede overvåknings- og kommunikasjonskontrollfullmaktene som ble gitt i den såkalte RIPA-act i 2003 (RIPA=Regulation of Investigatory Powers Act). Fullmaktene ble gitt med den i vår tid kjente begrunnelsen at de var nødvendige i bekjempelsen av alvorlig, organisert kriminalitet og terror.
I lederartikkelen i den engelske avisen The Independant i dag, kommenteres de oppsiktsvekkende funnene i en nylig offentliggjort rapport angående omfanget av politiets bruk av de utvidede overvåknings- og kommunikasjonskontrollfullmaktene som ble gitt i den såkalte RIPA-act i 2003 (RIPA=Regulation of Investigatory Powers Act). Fullmaktene ble gitt med den i vår tid kjente begrunnelsen at de var nødvendige i bekjempelsen av alvorlig, organisert kriminalitet og terror.
Fullmaktene ble og har blitt kritisert for å være alt for vide; vagt formulerte og med for dårlige rettssikkerhetsgarantier. Politikerne insisterte den gang på at fullmaktene var nødvendige og at de kun ville brukes i alvorlige saker, hvor andre metoder kom til kort. Som det fremgår av The Independants kommentar, viser det seg at kritikernes frykt var berettiget. Etter 2003 har det skjedd en dramatisk økning i begjæringer om tilgang til privatpersoners telefondata og e-postdata, i enkelte tilfeller for å avdekke helt bagatellmessige forhold, som trygdemisbruk og lignende. Åpenbar misbruk i forhold til begrunnelsen for fullmaktene, og i et omfang som selvfølgelig innebærer inngrep i mange uskyldige borgeres privatliv.
Hva har dette med Norge å gjøre?
I Norge har Metodekontrollutvalget nylig levert sin utredning (NOU 2009:15) omkring tilsvarende kommunikasjonskontroll- og overvåkningsfullmakter i Norge. Her har utvalget både evaluert de utvidende fullmaktene til blant annet romavlytting som ble gitt ved endringer i straffeprosessloven i 2004, og vurdert behovet for eventuelle utvidelser av fullmaktene. Den norske lovgivningen er foreløpig mer restriktiv og mer avgrenset enn for eksempel den britiske RIPA-act, og Metodekontrollutvalgets vurderinger synes i hovedsak å være forholdsvis velbalanserte med hensyn til personvern og rettssikkerhet - selv om jeg ikke har hatt anledning til å gå grundigere gjennom utredningen foreløpig. Det er imidlertid punkter der som gir grunn til tilsvarende bekymringer som dem som synes å være realisert i Storbritannia. Et eksempel er forslaget om å gi politiet adgang til å foreta såkalt dataavlesning - som grovt sagt vil si at politiet, for eksempel ved å installere "spyware" i en persons datamaskin, kan se hva som foregår i maskinen før det overhodet skjer noen kommunikasjon til en annen maskin. Begrunnelsen er at "alminnelig" kommunikasjonskontroll - overvåkning av selve kommunikasjonen (typisk pr e-post) mellom to maskiner - i økende grad blir vanskeliggjort ved at personer (herunder kriminelle) benytter krypteringsteknikker som gjør det vanskelig eller umulig å lese innholdet mens det transporteres i nettet mellom avsender og mottaker. Dataavlesning vil muliggjøre lesing av innholdet før det blir kryptert. Problemet er at politiet da også - teknisk sett - også vil kunne få full kontroll over alt innholdet på vedkommende maskin. Det ville gripe inn ikke bare i personvernet, men i prinsippet også i tankefriheten. Metodekontrollutvalget har riktignok vært seg svært bevisst disse problemene, og har derfor foreslått en rekke rettslige begrensinger i fullmakten, slik at det ikke vil være lovlig å gå lenger enn til å avlese den kommunikasjonen som er på vei inn eller ut av datamaskinen. Problemet er imidlertid at man teknisk sett gir politiet en ny metode, hvor vi borgere bare må stole på at det ikke skjer misbruk av den tilgangen til alt innholdet i våre datamaskiner som de teknisk sett får. Historiske erfaringer, herunder de som ble dokumentert gjennom Lund-kommisjonens granskning av de hemmelige tjenestene og de vi nå ser i Storbritannia, tilsier at slike fullmakter vil bli misbrukt.
Regjeringen sitter også fremdeles på gjerdet når det gjelder spørsmål om implementering av EUs såkalte Datalagringsdirektiv (se tidligere bloggpost om dette), og med hensyn til den nye, svenske overvåkningslovgivningen (FRA-loven) som rammer nær sagt all vår e-kommunikasjon ut og inn av Norge (se tidligere bloggposter 1) og 2) om dette).
Med andre ord står vi i Norge per i dag overfor flere store utfordringer når det gjelder spørsmål om innføring av stadig mer overvåkning av våre privatliv og vår kommunikasjon - uten at det Regjeringen eller det store flertall av vår politikere synes å ha noen klare, prinsipielle holdninger. Erfaringene fra Storbritannia bør gi dem god grunn til å begynne å mene noe. Velgerne, og i praksis særlig pressen på deres vegne, bør ikke la de siste ukene frem mot valget gå, uten at alle partier avkreves klare svar på hvordan de forholder seg til disse spørsmålene. De er grunnleggende for hvordan samfunnet vårt skal bli seende ut fremover.
tirsdag 28. juli 2009
Regjeringen svarer på ICJ-Norges spørsmål angående FRA-loven
(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
11. februar i år sendte Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling (ICJ-Norge) en såkalt intervensjonserklæring i klagesak mot Sverige til Menneskerettsdomstolen, på grunn av FRA-loven (se egen bloggpost fra mai, hvor lenker til dokumenter også er lagt inn). I den anledning sendte ICJ-Norge også brev til den norske Regjeringen, hvor blant annet følgende, tre spørsmål ble stilt:
1)Med bakgrunn i FRA-lovens dype inngripen i norske borgeres privatliv og rettssikkerhet: hva er regjeringens standpunkt til loven, og vil norske myndigheter ta opp saken i bilaterale samtaler med svenske myndigheter?
2)Er det aktuelt for regeringen å vurdere statsintervensjon i saken i medhold av EMK artikkel 36 nr 2 første alternativ?
3)Hva er Regjeringens syn på den totale overvåkningen av både formelle kommunikasjonsdata (jf Datalagringsdirektivet) og kommunikasjonens innhold (jf FRA-loven) som nå vil kunne finne sted?
Regjeringen har nå i brev av 15/6-09 (feiladressert, og derfor først mottatt helt nylig) fra Justisdepartementet fått svar. I sum svares følgende på de tre stilte spørsmålene:
1)Regjeringen har satt i gang "dialog" med svenske myndigheter.
2)Regjeringen vurderer ikke rettslig intervensjon i klagesaken mot Sverige.
3)Regjeringen viser også til endringsforslag som det svenske Forsvarsdepartementet fremmet i april, om styrket rett til informasjon til den som eventuelt har blitt overvåket.
ICJ-Norge vil nå vurdere å følge opp med nærmere spørsmål til Regjeringen, blant annet omkring hva "dialogen" med svenske myndigheter går ut på. ICJ-Norge kan heller ikke se at noen av endringene som er foreslått i FRA-loven, vil komme andre enn svenske borgere til gode.
11. februar i år sendte Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling (ICJ-Norge) en såkalt intervensjonserklæring i klagesak mot Sverige til Menneskerettsdomstolen, på grunn av FRA-loven (se egen bloggpost fra mai, hvor lenker til dokumenter også er lagt inn). I den anledning sendte ICJ-Norge også brev til den norske Regjeringen, hvor blant annet følgende, tre spørsmål ble stilt:
1)Med bakgrunn i FRA-lovens dype inngripen i norske borgeres privatliv og rettssikkerhet: hva er regjeringens standpunkt til loven, og vil norske myndigheter ta opp saken i bilaterale samtaler med svenske myndigheter?
2)Er det aktuelt for regeringen å vurdere statsintervensjon i saken i medhold av EMK artikkel 36 nr 2 første alternativ?
3)Hva er Regjeringens syn på den totale overvåkningen av både formelle kommunikasjonsdata (jf Datalagringsdirektivet) og kommunikasjonens innhold (jf FRA-loven) som nå vil kunne finne sted?
Regjeringen har nå i brev av 15/6-09 (feiladressert, og derfor først mottatt helt nylig) fra Justisdepartementet fått svar. I sum svares følgende på de tre stilte spørsmålene:
1)Regjeringen har satt i gang "dialog" med svenske myndigheter.
2)Regjeringen vurderer ikke rettslig intervensjon i klagesaken mot Sverige.
3)Regjeringen viser også til endringsforslag som det svenske Forsvarsdepartementet fremmet i april, om styrket rett til informasjon til den som eventuelt har blitt overvåket.
ICJ-Norge vil nå vurdere å følge opp med nærmere spørsmål til Regjeringen, blant annet omkring hva "dialogen" med svenske myndigheter går ut på. ICJ-Norge kan heller ikke se at noen av endringene som er foreslått i FRA-loven, vil komme andre enn svenske borgere til gode.
onsdag 22. juli 2009
Er Se&Hørs journalistikk en fare for ytringsfriheten?
(NB! Bloggen er flyttet - KLIKK HER )
Min advokatkollega John Chr. Elden har i en artikkel i tidsskriftet Minerva http://tinyurl.com/nfwc7w sammenlignet drap av kritiske journalister i Russland med Se&Hørs publisering av paparazzi-bilder av norske kjendiser. Han argumenterer for at begge fenomenene undergraver ytringsfriheten.
Dersom en journalist blir drept på grunn av sin yrkesutøvelse, av den eller de som ikke liker virksomheten, er det åpenbart et angrep på det frie ord. Kan et ukeblads bruk av ytringsfriheten virkelig undergrave den samme friheten? Ja, utvilsomt, vil jeg mene. Flere har ment at Eldens sammenligning er uproporsjonal, blant andre jusprofessor Jon Bing og generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold, se blant annet Dagbladet i dag(22.07.09) på side 38 og TV2s nettsider http://tinyurl.com/kom7sk .
Jeg er ikke enig i at Eldens sammenligning er uproporsjonal. Drap er selvfølgelig langt mer dramatisk, og trusselen om vold og/eller drap har også en mer umiddelbar sensurerende effekt på ytringfriheten. Men manglende respekt for den private sfære - enten fra myndigheter, pressen eller andre - vil over tid kunne gjøre like stor skade på ytringsfriheten, og på en nesten farligere måte, fordi virkningen er så subtil at den kan være vanskelig å få øye på før det er for sent.
Som Elden peker på i sin artikkel, var forholdet mellom den offentlige og den private sfære i ytringsfrihetssammenheng et tema som Ytringsfrihetskommisjonen viet mye plass til i sin utredning i 1999 (NOU 1999:27). Jeg tok også opp temaet ganske grundig i en juridisk fagartikkel "Pressefriheten og privatlivets fred - en oppsummering av rettstilstanden og en kritikk av Høyesteretts dom i Bryllupsfotosaken" i Lov og Rett nr 10 2008 s 596-610. Jeg siterer hva jeg skrev om det grunnleggende skillet mellom den private og den offentlige sfære, og den gjensidige avhengigheten mellom de to og dermed mellom ytringsfriheten og privatlivets fred som grunnpillarer i et liberalt demokrati:
I et slikt perspektiv krenker den journalistikken som uten annen grunn enn "kikker"-motivet, publiserer private opplysninger/bilder om/av folk, vår felles private sfære, uavhengig av om 1,5 million lesere synes at bilder fra kjendisers privatliv er greit å publisere og underholdende å lese/se. Derfor bør vi alle, også i ren egeninteresse, reagere mot denne typen uthuling av den private sfæren, som til sist også undergraver ytringsfriheten.
Min advokatkollega John Chr. Elden har i en artikkel i tidsskriftet Minerva http://tinyurl.com/nfwc7w sammenlignet drap av kritiske journalister i Russland med Se&Hørs publisering av paparazzi-bilder av norske kjendiser. Han argumenterer for at begge fenomenene undergraver ytringsfriheten.
Dersom en journalist blir drept på grunn av sin yrkesutøvelse, av den eller de som ikke liker virksomheten, er det åpenbart et angrep på det frie ord. Kan et ukeblads bruk av ytringsfriheten virkelig undergrave den samme friheten? Ja, utvilsomt, vil jeg mene. Flere har ment at Eldens sammenligning er uproporsjonal, blant andre jusprofessor Jon Bing og generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold, se blant annet Dagbladet i dag(22.07.09) på side 38 og TV2s nettsider http://tinyurl.com/kom7sk .
Jeg er ikke enig i at Eldens sammenligning er uproporsjonal. Drap er selvfølgelig langt mer dramatisk, og trusselen om vold og/eller drap har også en mer umiddelbar sensurerende effekt på ytringfriheten. Men manglende respekt for den private sfære - enten fra myndigheter, pressen eller andre - vil over tid kunne gjøre like stor skade på ytringsfriheten, og på en nesten farligere måte, fordi virkningen er så subtil at den kan være vanskelig å få øye på før det er for sent.
Som Elden peker på i sin artikkel, var forholdet mellom den offentlige og den private sfære i ytringsfrihetssammenheng et tema som Ytringsfrihetskommisjonen viet mye plass til i sin utredning i 1999 (NOU 1999:27). Jeg tok også opp temaet ganske grundig i en juridisk fagartikkel "Pressefriheten og privatlivets fred - en oppsummering av rettstilstanden og en kritikk av Høyesteretts dom i Bryllupsfotosaken" i Lov og Rett nr 10 2008 s 596-610. Jeg siterer hva jeg skrev om det grunnleggende skillet mellom den private og den offentlige sfære, og den gjensidige avhengigheten mellom de to og dermed mellom ytringsfriheten og privatlivets fred som grunnpillarer i et liberalt demokrati:
I moderne, europeisk menneskerettighetstenkning, slik den kommer til uttrykk gjennom blant annet EMK, er vid ytringsfrihet/informasjonsfrihet i samfunnsdebatten en forutsetning for et fungerende demokrati. Likeledes forutsetter et fungerende demokrati at den enkelte borger har en beskyttet privat sfære, hvor det er mulig å utvikle seg som person og sosialt vesen, samfunnsdeltager, uten inngrep fra offentlige myndigheter og uten at det private offentliggjøres – man skal ikke ufrivillig måtte ”stå til ansvar” offentlig for det man foretar seg privat, med mindre det har offentlig interesse.
I forholdet mellom ytringsfriheten og privatlivets fred, opereres det i den sammenheng med et prinsipielt skille nettopp mellom den offentlige sfære – hvor meninger og informasjon om det som angår fellesskapet, samfunnet, utveksles – og den private sfære – hvor det som i utgangspunktet ikke angår samfunnet som sådant, foregår.
For ytringer som angår den offentlige sfære, er vernet sterkt – her er ytringsfriheten som sådan et samfunnsgode som krever beskyttelse for å sikre en opplyst samfunnsdebatt, hvor deltagerne ikke skal vegre seg fra å delta av frykt for rettslige sanksjoner. Det er blant annet et slikt synspunkt som begrunner at selv ”usanne” ærekrenkende beskyldninger i visse tilfeller kan aksepteres, når de offentliggjøres som ledd i samfunnsdebatten. De aksepteres i så fall ikke fordi samfunnet ønsker seg offentliggjøring av usanne beskyldninger som sådanne, men fordi samfunnet ønsker en prosess som leder til ”sannhet” – og den prosessen skjer nettopp gjennom den informasjonsutvekslingen som foregår i den offentlige sfære. Det er ytringsfriheten som prosess som krever beskyttelse.
Når det oppstår spørsmål om offentliggjøring av opplysninger om en enkeltpersons privatliv – uten at opplysningen har relevans i samfunnsdebatten – er det på tilsvarende vis, ikke bare den enkeltes privatliv som krever beskyttelse, men også selve den private sfære som felles samfunnsgode.
I et slikt perspektiv krenker den journalistikken som uten annen grunn enn "kikker"-motivet, publiserer private opplysninger/bilder om/av folk, vår felles private sfære, uavhengig av om 1,5 million lesere synes at bilder fra kjendisers privatliv er greit å publisere og underholdende å lese/se. Derfor bør vi alle, også i ren egeninteresse, reagere mot denne typen uthuling av den private sfæren, som til sist også undergraver ytringsfriheten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
